| Inventaropplysninger | |||
|---|---|---|---|
| Inventarnavn | 0190 Kalkovn B (tidligere 0189 Kalkovner 2 stk) | ||
| Byggeår | 1854 (ovn B er antatt og være den yngste av de to kalkovnene) | ||
| Opprinnelig bruk | Ovner til brenning av kalkstein for bygningsformål (fremstilling av kalkmørtel) ved oppbyggingen av daværende Marinens hovedverft i Horten | ||
| Nåværende bruk | Uten funksjon | ||
| Ant. etg. | 1 | ||
| Eksteriør | ||
|---|---|---|
| Bygningsdel | Beskrivelse | |
| Bæresystem | Begge kalkovnene er oppført i massiv natursteinsmur. Innvendig er begge ovnskammerne og innfyringsåpningene foret med 1 ½ stens ildfast stein. Nisjene foran uttagingsdørene og pipen(e)er murt med vanlig murstein. Ovn B er frittstående med natursteinsmurte støttepillarer på utsiden av bygningskroppen. Treoverbygg av bindingsverk på toppen av mursokkel. Denne er noe lavere enn den vestligste ovnen (ovn B) som også har murte støttepillarer på utsiden av selve murkonstruksjonen. Skuret på sydsiden av ovnene er fjernet og åpningene murt igjen. | |
| Vegger | Natursteinsmur utvendig fuget, innvendig forblendet med ildfast tegl | |
| Vinduer | Fire trerams vinduer med to og fire glass i rammen innsatt i overbygg, ovn B | |
| Dører | Enfløyet tredør innsatt i ovn B | |
| Tak | 8-kantet rundt tak tekket med teglstein på ovn B | |
| Piper | Teglsteinspipe i ovn B | |
| Annet | Bruddsteinsgrunnmur |
Etter at brenningen var over ble steinene raket ut av ovnen og samlet i tønner eller beholdere. En del av det ferdigbrente produktet kunne bli bearbeidet med det samme, enten som «halvfabrikata» eller som ferdig tilberedt mørtel.
Når brent kalkstein kommer i kontakt med fuktighet går stykkene i oppløsning. Ved tilsetning av en mindre mengde, faller steinene fra hverandre og blir til pulver, såkalt tørrlesking. Dersom en større mengde tilsettes – våtlesking – oppløses steinene og blir til en velling eller tynn deig. Begge metodene er blitt brukt til produksjon av byggematerialer.
Våtlesket kalkdeig kunne blir lagret i såkalte kalkkuler, nedgravde kamre i bakken uten tilgang til luft, eventuelt i beholdere eller kasser i kjellere eller egne hus. På Karljohansvern fantes det egne skur med kalkkuler og kasser for tilberedning av mørtel inne på Verftsområdet.
Før mørtelen tilberedes, må tørrlesket kalk tilsettes mer vann før sand og eventuelle andre tilslag. Våtlesket kalk kan menges opp direkte. I en del tilfeller er sand blitt tilsatt allerede under leskeprosessen. Dette ser ut til å ha vært særlig vanlig i «grove» oppmuringsmørtler, både for stein og tegl. Til «finere» bruk slik som til puss, har det vært mer vanlig å bruke en mer gjennomlesket eller lagret mørtel. Pussmørtel kunne ha en relativt fet sammensetning, dvs. med mye bindemiddel og ble gjerne bearbeidet ekstra nøye slik at mørtelen blant annet ble elastisk. Tidligere foregikk dette ved at bruket ble pisket mens det lå i kassene, etter hvert tok man også i bruk mørtelkverner. Slike kan ha blitt tatt i bruk allerede før 1850 på Karljohansvern; de militære var tidlig ute med å ta i bruk arbeidsbesparende nyvinninger. På Karljohansvern har man også hatt kalkmøller som knuste ferdig brente kalkstykker. Knust steinkalk (brentkalk) var lettere å oppbevare enn større stykker og ga også en enklere leskeprosess når mørtelen skulle tilberedes.
Mørtelen herder ved at vannet tørker ut og ved at mørtelen tar opp karbondioksyd fra luften (igjen). I ferdig herdet tilstand, enten som oppmuringsmørtel, puss eller som overflatebehandling, har kalkmaterialet gått tilbake til den samme kjemiske sammensetningen som før brenning. Nå fungerer det i stedet som et sterkt sammenbindende eller beskyttende lag i en bygningsstruktur.
0190 Kalkovn B (tidligere 0189 Kalkovner 2 stk)
Vern
Verneklasse | 1 |
Vernet omfatter | Eksteriør og interiør |
Kommentar | Kalkovnene ble oppført ute på Møringa tidlig på 1850-tallet for forsyne de omfattende byggearbeidene som pågikk (bl.a Citadellet og fortet Norske Løve) med bygningskalk. Eldre kart viser at det tidligere sto en kalkovn inne på verftsområdet i nærheten av tørrdokken som ble ferdigstilt i 1861 (ovnen her kan ha blitt revet i forbindelse med oppføring av dokken). Kalkstein ble levert fra Langøya utenfor Holmestrand som Forsvaret kjøpte inn for formålet rundt 1820 (på Langøya var der også en eldre kalkovn). Kalkovnene på Møringa sto i forbindelse med dampdrevet kalkemølle, kalkslagerbenk og kalkkuler i hhv. Ingeniørvesenets arbeidsskur og i Skur for murmaterialer (tidl. inv.nr. 45 og 84) sydvest for 0111 Verftsporten. Disse ble ødelagt av alliert bombing i 1945. Det ble da anlagt kalkmølle og kalkkuler i 0143 tidl. Skur no 10 / inv.nr. 71) der kalkkulene fortsatt eksisterer (sept. 2000). De to kalkovnene er svært sjeldne som type både mht. utforming (overgang mellom eldre bondeovnstyper og senere industriovner) og mht. funksjonell sammenheng. Den nære sammenhengen mellom kalkovn og «byggeobjektene» er unik: Feltovner eller «byggekalkovner» som ble oppført for å forsyne et anlegg direkte med bygningskalk, er i de aller fleste tilfeller blitt revet. Vernet omfatter eksteriøret og interiøret som helhet |
Historiske tegninger: Ingen historiske tegninger funnet. FMU-foto: Det eldst bildet av kalkovnen (før århundreskiftet / udatert) viser situasjonen mens ovnene fremdeles var i drift. FMU-foto: Kalkovnen ombygd som dueslag
FMU: Kart4 Utsnitt B fra Verftsområdet: På dette kartet var Magasin B og den første store bygningen i Verkstedskvartalet allerede oppført mens en rekke bygninger og anlegg var under planlegging eller påbegynt. På innsiden av Tørrdokken ses fire sirkelrunder markeringer. Dette kan være eldre kalkovner, forløperne for de senere ovnene på Møringa (0189). Rett over ovn nr. to fra venstre står er det en skråstilt bygning. Denne er markert som Kalkovn på et eldre kart (FMU Kart 6). Dette kan være den eldste kalkovnen som major Vetlesen omtaler i 1829, antagelig av lignende type som dobbeltovnene på Langøya. Se også kap. 7.3 Mur- og steinbygninger
Andre referanser: Militær inventarbeskrivelse 1882.
Restaurering av kalkovn på Karljohansvern orlogsstasjon i Horten. Raport Forsvarsbygg, Rådgivingsdivisjonen / EU / LIMEWORKS 2002