Delområde B: Marinesamfunnsområdet

Utstrekning. Terreng

Denne delen av Karljohansvern omfatter bolig- og samfunnsområdet som ligger på østsiden og sydsiden av Verftsmuren, midt på den sentrale delen av Hortenstangen. Terrenget er åpent med en lav åsrygg som strekker seg i nord-sydlig retning fra overgangen til Møringa i nord gjennom Hortensskogen til Hortenstangen i sør. Åsryggen på østsiden danner en naturlig voll mot Oslofjorden som ble fortifikatorisk forsterket i form av oppbygde voller og batterier. 

Utvikling av delområdet

Marinestasjonens bolig- og skoleområde, her kalt Marinesamfunnsområdet, var opprinnelig lokalisering for gjestgiverstedet på Horten med gårdsanlegg, innmark og beite. Den eksisterende bebyggelsen ble overtatt og tilpasset det militære etablissementets formål. Fra 1820 og utover ble området bygd opp som eget samfunn med forlegninger, brakker og separate boliger for offiserer, underoffiserer, menige og arbeidere ved verftet. Utdanningsinstitusjoner for offiserer ble lagt på hit og for å betjene den voksende befolkningen ble det anlagt allmueskole, sykehus (1841), kirke (1853) i tillegg til militære og sivile servicefunksjoner. Marketentere, senere kjøpmenn, fikk åpne lokaler for servering og omsetning av landhandlervarer. Her har også vært bakeri og bryggeri i tillegg til at det ble opprettet bank (1846), post og telegrafstasjon i et av brakkestokk-kompleksene (0060).

Endringer i de langsiktige planene for etablissementet gjorde at planene for en omfattende kvartalsbebyggelse og befestninger ble skrinlagt få år etter at to kvartaler med brakkestokker var fullført i 1842. Først på 1850-tallet kom den fortifikatoriske utbyggingen i gang. Samfunnsområdet ble beskyttet av Citadellet inne på verftsområdet og med en Byvoll med banketter på østsiden av brakkestokkene som var påbegynt alt i 1832 . Vollen ligger som en forlengelse av den naturlige åsryggen og ble oppbygd der terrenget var åpent og svakt skrånende ned mot sjøen Det flate området sør for verftet ble også sperret av med en voll, her kalt «Vollporten», som skjermer av området mot kanalen. Øst for denne ligger Tivolibatteriet i Hortensskogen, det ene av de tre batteriene som ble oppført i 1870- årene for å forsterke hovedfortene på Marinestasjonen. Synlige, oppkastede vollformasjoner mellom dette og Vollporten er deler av en planlagt, sammenhengende voll mellom de to fortifikasjonene ved overgangen til Marinesamfunnsområdet (se delområde C Hortensskogen, Kanalen og forterrenget til festningen).

I siste halvdel av 1800-tall økte aktiviteten på marinestasjonen og det var stadig prekær mangel på boliger. Da mannskapene fra Fredriksvern ble overflyttet fra Stavern til Horten i 1849-50, valgte man å gi gunstige lån og åpne for privat boligbebyggelse utenfor området på eiendommer som Forsvaret hadde ervervet syd og vest for det sentrale Karljohansvern. Dette fikk konsekvenser for Marinesamfunnsområdet. Bebyggelsen som alt hadde vokst frem på utsiden av etablissementet hadde i stor grad vært rettet mot utleie til verftsarbeidere, men nå utviklet området seg til et ladested (1858). Flere av servicefunksjonene på det militære Hortenstangen ble gradvis overført til det som senere skulle bli byen Horten (1907). Marinesamfunnet på Karljohansvern utviklet seg imidlertid videre, fortrinnsvis innenfor den eksisterende boligbebyggelsen. I 1862 ble Søkadettinstituttet, senere Sjøkrigsskolen/BSMA; i dag BSS⁷ til kanalen, overført fra Stavern og bygget opp på nordsiden av brakkestokkene mot sjøen. Administrasjons- og skolefunksjonene ble bygget ut og utdanning av marineoffiserer pågår fortsatt på området.

Til tross for stor militær aktivitet på verftet og på øvrige deler av Marinestasjonen frem til første del av 1900-tallet, skjedde det få bygningsmessige endringer inne på selve samfunnsområdet. I 1919 ble det oppført en bolig i nyklassisme i pusset mur for overlegen og sanitetsforvalteren ved Marinens Sykehus. På samme tid ble det oppført en egen epidemisykestue i pusset tegl sør for sykehuset, likeledes en mindre transformatorstasjon i samme materialer sør for kirken. En idrettsplass ble anlagt øst for brakkestokkene før 2. verdenskrig, noe som førte til at deler av Byvollen ble ødelagt. Under den tyske okkupasjonen ble det oppført en brakke på Vollene øst for Solbakken, den opprinnelig sivile kjøpmannsgården. Butikken her ble senere flyttet over i tyskerbrakken. Ny skolevirksomhet etter 2. verdenskrig gjorde at det ble oppført et kasernebygg, lengst sør på Marinesamfunnsområdet⁸. I løpet av 1900-tallet søndre del av området preget av boligbebyggelse, fra vollmesterboligen ved Vollporten til Forsvarets rekkehusfelt inn mot Tivolibatteriet. En stor del av disse er nå i sivil eie.

Hovedelementer innen kulturmiljøet på Marinesamfunnsområdet

Det store militærsykehuset i empirestil som lå rett utenfor Verftsmuren og hadde en fremtredende beliggenhet ved innkjøringen til etablissementet, ble sterkt skadet under bombingen i 1945 og er i dag borte. Med unntak av dette fremstår området som relativt uendret der store deler av den eldre bebyggelsen er bevart til tross for senere funksjonsendringer. Den opprinnelige, sivile bebyggelsen som Forsvaret overtok er fortsatt i hovedsak intakt, slik som tidligere Sjefsbolig med uthus (0047, 0048 nå solgt og 0050). Disse har høy alder og gir, sammen med øvrige bygninger som er solgt (Det røde hus/ 0042), stedet kontinuitet idet den binder bånd til det opprinnelige gjestgiver- og fergestedet. Senere ombygginger og endringer forteller likeledes om marineetablissementets eldste historie. Området må ses i sammenheng med Verftsområdet. I likhet med dette kan bolig- og samfunnsdelen fremvise et mangfold av kulturminner, flere med en rekke tidligere militære og sivile funksjoner slik som sjauerbrakke og marketenteri i 0056 Marinemusikken samt kjøpmannsvirksomhet med bryggeri i 0054 Solbakken.

Området har eksempler på bygninger i flere ulike stilarter og byggemåter. De to kvartalene med brakkestokker, Brakke A, B, C og D, leiligheter og uthus for offiserer, underoffiserer, funksjonærer og gifte arbeidere (0060 til 0082) er eksempler på sluttede anlegg i empirestil etter danske og sentraleuropeiske forbilder. De fire boliggårdene er oppført i teglstein med pussede overflater og valmede teglsteinstak. Offiserspaviljongene i hver ende var malt med oljemaling i avvikende farge mens det øvrige veggene var kalkbehandlet. Hvert av de to kvartalene har separate gårdsrom for arbeidere og underoffiserer med tre innganger på midten, mens høyere offiserer hadde egen inngang på endene og egne gårdsrom. De to kvartalene er helt unike i nasjonal målestokk og må sammen med magasinbygningene 0129 Magasin A, 0130 Magasin B) på Verftsområdet betraktes som de mest verdifulle delene av anlegget. Sammen med det noe ombygde 0124 Det hvite hus er de også de eneste gjenværende av empirebyggene med monumental utforming som var karakteristisk for den eldste bebyggelsen på Karljohansvern.

Sivile funksjoner: Den gamle Garnisonskirken, tegnet av Chr. H. Grosch ble senere sognekirke for Hortens by.

Senere monumentalbygg ble preget av romantikk og historisme slik som Verftsporten inn til Verftsområdet og det sjeldent intakte 0090 Ekserserhuset. Det mest markante byggverket i denne stilen er kirken, tegnet av den kjente arkitekt Chr. H. Grosch i hans såkalte «gotiske periode». Den ble oppført som garnisonskirke av Forsvaret i 1853, men ble senere overdratt til Horten kommune.
En rekke større og mindre hus i mer nasjonal byggestil med ulike typer stående panelkledning er også bevart. Noen av bygningene er oppført på tradisjonell, norsk måte i laftetømmer eller i bindingsverk som er utvendig og innvendig panelt slik som det opprinnelige gjestgiverianlegget (0047, 0048 solgt) og kjøpmannsgården 0054 Solbakken, begge opprinnelig oppført for sivile. Flere av de panelte bygningene er imidlertid oppført i utmurt bindingsverk slik som Garnisonsbrakken, senere Sjømilitære Korps' kaserne (0040 solgt) samt deler av Artillerikasernen, senere 0056 Marinemusikken og befalsforlegningen 0050 Gamle Horten som opprinnelig var uthus til gjestgiveriet og som ble ombygd av Forsvaret. Av klimatiske årsaker er utmurt bindingsverk relativt sjeldent i Norge, spesielt i bolighus. Forekomsten på Karljohansvern har klar sammenheng med den militære tilstedeværelsen.