Premissdokumenter

Forsvarets landsverneplan og Riksantikvarens fredning

Etablissementet De verdalske befestninger er innlemmet i Forsvarets landsverneplan under oppslaget ”Vaterholmen/Værdalske Befestninger”. Begrunnelsen for utvelgelsen av etablissementet er at vesentlige deler av det fortifikatoriske anlegget er bevart med høy grad av opprinnelighet og på grunn av områdets lange forsvarshistorie. Videre har anleggets ”[...] tilknytning til en sentral periode i Forsvarets historie [...]” gitt ”[...] det fortifikatoriske anlegget stor nasjonal militærhistorisk verdi. Anleggets opprinnelighet og lesbarhet gjør det i antikvarisk sammenheng meget bevaringsverdig.”¹ Gjennom sin korte operative periode fra 1911 til 1926 var endringsbehovene relativt små og dessuten for det meste konsentrert om vedlikehold og oppgradering av leiren nede ved elva, en del av anlegget som var solgt ut av statlig eie ved landsverneplanens utarbeidelse og som den ikke har med.

Landsverneplanen opererer med to vernekategorier for bygninger og anlegg, samt en egen kategori for vern av spor etter militær virksomhet i landskapet. Verneklasse 1 omfatter inventarer som ansees fredningsverdige, og som seinere vil bli fredet etter kulturminneloven. Alle endringer og tiltak som går utover vanlig vedlikehold, skal godkjennes av Riksantikvaren. For inventarer og verneområder i verneklasse 2, dvs. bevaringsverdige, vil regulering til hensynssone bevaring etter Plan- og bygningsloven være viktig for å sikre verneinteressene på lang sikt. Det er ingen inventarer i verneklasse 2 innenfor De verdalske befestninger.

Vernekategorien militærhistorisk landskap omfatter alle typer spor etter militær virksomhet innenfor et område, for eksempel forskjellige typer fortifikasjoner som er gått ut av bruk: veier, tekniske anlegg, luftekanaler og grunnmurer til bygninger som nå er borte. Vanligvis er vern av slike enkelte objekter ikke spesifisert, og de er ikke registrert i Forsvarets eiendomsregister. Vernekategorien innebærer at landskapet med spor etter militær virksomhet skal bevares, men ikke restaureres eller vedlikeholdes ut over forfallsforsinkende tiltak som kontroll med vegetasjon. For De verdalske befestningers del er det i hovedsak snakk om atkomster, samt piggtrådsperringer og andre framrykkingshindrende elementer.

I landsverneplanen er De verdalske befestninger ført opp som tre inventarnummer der alle er gitt verneklasse 1, fredningsverdig. I tillegg til disse inventarene er alle spor etter militær virksomhet innenfor to angitte militærhistoriske område inkludert i vernet, selv om de ikke er inventarført.²

Blokkhuset, Søndre- og Nordre fjellgalleri er forskriftsfredet av Riksantikvaren 06.05.2004.

St.meld. nr. 54 (1992–1993) om nasjonale festningsverk

De verdalske befestninger var, gjennom sin tilhørighet med Hegra festning, omtalt i St.meld. nr. 54 (1992–93) Nasjonale festningsverk. Stortingsmeldingens hovedmål er å presentere de festningsverkene som ligger under Forsvarsdepartementets forvaltningsområde, samt å redegjøre for de miljø- og kulturaktiviteter som finner sted på disse festningene. Meldingen understreker festningsverkenes sterke nasjonale relevans, men innebærer ingen oppgradering av festningenes formelle vernestatus. Dens betydning ligger i at den fastslår at kulturminneforvaltning er et sektorovergripende ansvar som også Forsvaret må ta sin del av. Forsvarsdepartementet erkjenner videre hovedprinsippet i kulturminneforvaltningen om at ansvaret for å ta vare på egne kulturminner innenfor de områdene man eier eller forvalter, påhviler eieren. Samtidig sies det at militær bruk og militært ansvar for drift og vedlikehold er det beste grunnlaget for bevaring av de antikvariske verdiene. Dette er ikke lenger tilfellet, men samtidig er det i økende grad konsensus i kulturminneforvaltningen om at det mest gunstige for vernete/fredete anlegg er at de er i bruk.

I St.meld. nr. 33 (2008–2009) stadfestes det at det er en ambisjon for Forsvaret å tilrettelegge og tilpasse festningene for ny aktivitet.