Nye norske festninger etter 1905

Stortingsbehandlingen

Den 26. april 1906 bevilget Stortinget 1 076 000 kroner til ”anbringelse af det fra den neutrale zone ledigblevne skyts”. Kroner 335 000 av denne bevilgningen ble øremerket til permanente festningsanlegg i Trøndelag.¹ Stortingsdebatten ble ført bak lukkede dører. Den dreide seg vesentlig om behovet for en ny hærordning for landet, i og med vår nyervervede selvstendighet. Diskusjonen ble preget av de erfaringene man fikk under mobiliseringen og grensevakten vel et halvt år tidligere. Blant annet ble det pekt på at disse erfaringene viste at det var behov for en ny ordning av landforsvaret der befalet i langt større grad burde ha en lokal tilknytning til det området de skulle tjenestegjøre i. I Trøndelag viste det seg for eksempel at en kompanisjef til daglig var overrettssakfører i Egersund, mens en annen var visekonsul i Shanghai. Det tok litt tid for disse å komme seg opp i Stjørdalen og Verdalen, konstaterte Hans K. Foosnæs, Venstre-representant fra Nord-Trøndelag. Videre pekte han på at de svenske offiserene hadde god kjennskap til terreng og geografi på norsk side. Og russerfrykten var heller ikke helt borte – for kanskje til og med den russiske generalstab hadde bedre kjennskap til forholdene langs grensen enn våre egne offiserer, antydet Foosnæs.

En helt annen tilnærming hadde den eneste ”antimilitaristen” i Stortingets militærkomité, sosialistenes representant fra Finnmark, Adam Egede-Nissen. Han hevdet at å anlegge nye festninger var det samme som å fortelle svenskene at vi ikke stolte på deres vilje til fred, og at Norge ikke trodde svenskene ville overholde avtalen om den nøytrale sone. Han foreslo at arbeidet med å omplassere de aktuelle våpnene skulle avbrytes, og at midlene Stortinget hadde bevilget til formålet skulle føres tilbake til statskassen.

Planleggingen

Men Stortinget bevilget penger til anleggene, penger som skulle brukes ”efter Stortingets nærmere bestemmelse” – hvilket betød at forsvarsministeren måtte komme tilbake til Stortinget med de endelige planer og kostnadsoverslag før spadene ble satt i jorda. Ennå var det altså mulig å endre planene.

Fra mai 1906 skulle distriktskommandoen i Trøndelag utrede befestningsanlegg. I Stjørdalen skulle anleggene omfatte gallerier i fjellveggen mellom Gudå og Hegglifjell for kanoner og mitraljøser, og på Ingstadkleiven en forberedt stilling for feltskyts. I ”Værdalsdefiléet” ved Vaterholm bro skulle det planlegges gallerier i fjellet på begge sider av elva. Disse skulle som i Stjørdal bestykkes med festningskanoner og mitraljøser. Det skulle også planlegges vei til Gjeving- og Havdalsåsen. På Bergugleberget skulle det arbeides med en stilling for feltskyts. Med andre ord er sperrefort på Ingstadkleiven og Bergugleberget ute av planene. Men begge dalførene skal fortsatt befestes på samme måte – med fjellgallerier.

Sist i oktober 1906 redegjorde generalinspektøren for Ingeniørvåpenet at kostnaden for de ovennevnte anlegg ville være 229 000 kroner. Dette var godt under hva Stortinget øremerket til Trøndelag, men totalsummen for hele prosjektet viste seg betydelig høyere enn Stortingets bevilgning. Generalinspektøren foreslo derfor en del kutt, særlig sør i landet, i.e. i Sarpsborg- og Fossumavsnittet. Det endelige forslaget fra generalinspektøren ble for Trøndelags vedkommende:

Gallerier i fjellet ved Gudå – 85 000 kroner

Permanent batteri på Ingstadkleiven for fire 10,5 cm festningskanoner – 110 000 kroner

Gallerier i fjellet ved Vaterholms bro – 85 000 kroner

Bergugleberget var nå tatt helt ut av planene, likeså vei til Gjevingåsen og Havdalsåsen. Derimot ble bestykningen på Ingstadkleiven bedret kraftig i forslaget. Totalt var kostnadsberegningen drøyt 1 million kroner, men mindre enn Stortingets bevilgning.

Uttalelse fra kommanderende general

Også den kommanderende general mente at det var sannsynlig at Ofotentrakten, Trøndelag og det sønnafjelske ville bli operasjonsområder under en krig med Sverige eller Russland.²

For Trøndelags vedkommende mente han at et angrep med en større styrke fra øst kom til å skje gjennom Stjørdalen eller Verdalen – sannsynligvis gjennom begge – og at kampene måtte tas i selve ”defiléene”. Kommanderende general mente videre at det var overmåte viktig med festninger i begge disse dalfører for å oppnå et kraftig forsvar og til beskyttelse mot et plutselig angrep. Han konkluderte følgelig med at det måtte anlegges permanente festninger både i Stjør- og Verdal. Vedrørende det sønnafjelske var han ikke like sikker på at permanente festninger var det beste – akkurat som Forsvarsdepartementet hevdet.

På grunnlag av sine betraktninger, foreslo generalen enda en ny fordeling av det skytset som skulle distribueres. For Trøndelags vedkommende inneholdt forslaget et permanent fort på Ingstadkleiven, bestykket med fire festningskanoner og to feltkanoner, og et festningsgalleri i Hegglifjell for to festningskanoner og tre mitraljøser. I Verdalsdalføret anbefalte han å anlegge ett festningsgalleri i fjellet på nordsiden av dalen ved Vaterholms bro, utstyrt med to festningskanoner og tre mitraljøser. På Bergugleberget burde man forberede for feltskyts, samt anlegge vei opp til kanonstillingene, mente generalen.

Saken legges fram for Stortinget

Forsvarsdepartementet fremmet en proposisjon for Stortinget den 25. mai 1907, der Stortinget ble bedt om 335 000 kroner til festningsanlegg i Trøndelag.³ Samtidig med dette sendte departementet et hemmelig skriv til Stortingets militærkomité⁴ hvor det gjorde nærmere rede for planene for de områdene i landet som etter departementets syn burde befestes. Uten omsvøp var det nå Sverige som ble sett som den potensielle fienden. Og Sveriges eventuelle operasjonslinje fra riksgrensen til aktuelle mål som Narvik eller Trondheim var betydelig kortere enn de operasjonslinjer man måtte forholde seg til sydpå. Videre at det var forbundet store vanskeligheter ved behov for troppeforflyttinger sydfra. Anlegg av befestninger i Trøndelag, som til da var så godt som blottet for permanente verker, samt i Ofotentrakten hvor slike ikke fantes i det hele tatt, anså departementet under de daværende forhold som ”aldeles paakrævet”.

Festningen som aldri ble bygget

Det var enighet blant forsvarsministeren, kommanderende general, distriktskommandosjefen og sjef for Festningsartilleriet at hovedvekten på festningene i Verdalen burde legges på en sperring av selve ”defiléet”, altså den trange dalen som lokalt omtales som Sogna: Det burde sprenges gallerier inn i fjellet med plass for infanteri og mindre maskinskyts. Det var uenighet om resten. Sjefen for Festningsartilleriet mente at denne løsningen behøvde en permanent festning på Bergugleberget for å være effektiv. Kommanderende general mente at man under enhver omstendighet burde innskrenke seg til å forberede Bergugleberget for feltartilleri. Distriktskommandosjefen var litt enig med ministeren i at dersom den planlagte sperring av Sogna ikke ble fullt ut effektiv, så måtte Bergugleberget befestes helt stormfritt og uavhengig av mobile tropper.

For Verdalen valgte departementet en løsning med et galleri i fjellet øst for Vaterholms bro, samt å etablere en vei opp til Bergugleberget for å sikre framkommelighet for feltartilleri der. I departementets konklusjon manglet altså både kanonstillingene på Bergugleberget, det ene festningsgalleriet, og Blokkhuset ovenfor Vaterholmen – som enda ikke var kommet ordentlig med i debatten. I innstillingen til Stortinget foreslo Regjeringen å avsette 990 000 kroner, fordelt på Ofotentrakten med 330 000, Trøndelag med 335 000, og 325 000 til Sarpsborgavsnittet.⁵

Militærkomiteen på Stortinget var rykende uenig. Den så seg derfor nødt til å selv utarbeide en ”orienterende oversikt” for at Stortinget skulle få den nødvendige forståelse av spørsmålet.⁶ Forsvarsmentet hadde altså gjort et meget slett arbeid, ifølge komiteen og sendte saken tilbake til departementet for ny behandling. Komiteen påpekte i den sammenheng at det også burde utarbeides planer for ”åpne verker” oppe på, eller i nærheten av, de fjellknauser hvor galleriene var tenkt innsprengt samt planer for et fort på ”Berguglen”.

Vedtaket

På bakgrunn av dette ble distriktsingeniøren bedt om å undersøke hvorvidt det var mulig å anbringe slike åpne anlegg. Hans vurdering var at man burde ha ett galleri i fjellet på Innas nordside, ca. 1300 meter øst for Vaterholms bro, og ett galleri i fjellet på Innas sydside, ca. 1800 meter øst for Vaterholms bro. Videre burde man kunne bygge et stormfritt blokkhus for mitraljøser bak Vaterholmsbroen. Slik kunne det foreslåtte fortet på Bergugleberget erstattes med stillinger for feltskyts.

Man regnet ut at et fort på Bergugleberget, nærmere bestemt på ”Skovrøverknappen”,⁷ ville ha en kostnad på 189 000 kroner inkludert vei etc. – det vil si tilsvarende pris som utbygging av Ingstadkleiven. I beregningen lå også at utgiftene til fjellgalleriene kunne bli både høyere og lavere enn det som var beregnet.

I august 1908 ble saken lagt fram for Stortinget igjen.⁸ Her ble det konstatert at festningsgallerier ikke kunne la seg erstatte av åpne verker høyere opp, fordi skytevinkelen mot veien ville bli for bratt, slik at ildvirkningen ville bli for mye plongerende og for lite bestrykende. Åpne anlegg ville ei heller gi tilstrekkelig dekning for egne mannskaper og i tillegg også for dårlig stormfrihet.

Det endelige resultatet ble at en effektiv sperring av Verdalsdefiléet skulle etableres på denne måten:

- Et galleri i fjellet på Innas sydside ca. 1800 m øst Vaterholms bro, for en kanon og to mitraljøser. Anslått kostnad 46 000 kroner.

- Et galleri i fjellet på Innas nordside, ca. 1300 m øst for Vaterholms bro, for mitraljøser og depot. Anslått kostnad 55 000 kroner.

- Et galleri i fjellet eller stormfritt blokkhus like bak Vaterholms bro. Anslått kostnad 14 000 kroner.

- På Bergugleberget forberedelse av ”position for feltskyts”. Anlegging av vei for transport av kanoner, kanonstandplasser og kanonskur for seks kanoner. Anslått kostnad 11 000 kroner.

- Midler til lys, signal, montering og tilfeldige utgifter. Anslått kostnad 15 000 kroner.

- Innkjøp av fire mitraljøser à 2.500 kroner.

Den totale kostnaden for anleggene i Verdal ble anslått til 151 000 kroner. Summert med kostnadsberegningene for Ingstadkleiven fort og vei til Havdalsåsen og Gjevingåsen ble den samlede kostnad for å sikre ”det Trondhjemske” mot angrep fra øst beregnet til 395 000 kroner – 60 000 mer enn det Stortinget hadde bevilget året før.

Disse midlene ble bevilget og anleggsarbeidene ble satt i gang ved nyttårstider 1909.