I oktober 1905 ble unionen mellom Norge og Sverige formelt oppløst, etter at de to lands nasjonalforsamlinger hadde godkjent Karlstadoverenskomsten og kong Oscar sa fra seg den norske tronen på vegne av seg selv og sin familie. Etter denne anerkjennelsen fra Sverige begynte også andre stater å anerkjenne Norge som en selvstendig utenrikspolitisk aktør.
Fram til overenskomsten hadde det vært svært vanskelige forhandlinger. Et av de tyngste temaene gjaldt militære spørsmål, især de norske forsvarsverkene langs grensen. Spesielt var forhandlerne opptatt av de nye fortene Ørje og Urskog og festningene Kongsvinger og Fredriksten, men de tok også opp de mindre grensebefestningene som hadde blitt opprettet i årene fram mot 1905. I Norge ønsket man å beholde disse stridsanleggene, mens svenskene ønsket dem fjernet. Ett av resultatene av forhandlingene ble at grensefestningene skulle demoleres, og at det skulle opprettes en nøytral og demilitarisert sone på begge sider av grensen.
Dermed sto man i Norge med en betydelig mengde våpen og annet utstyr som ikke kunne brukes der de var. ”Blekket i underskriftene på Karlstadoverenskomsten var knapt nok tørt før Forsvarsdepartement og Generalstab begynte å arbeide med spørsmålet om hva man skulle gjøre med de våpnene og det utstyret som befant seg i de festningene som nå skulle demoleres.”1
Ved en rekke anledninger opp gjennom historien har det kommet angrep på Norge østfra i trøndelagsdistriktet, og i mange av disse tilfellene har angriperne tatt seg inn i landet gjennom Stjørdalen og Verdalen. Etter 1905 fryktet man dette kunne skje på ny, og området utpekte seg raskt som et av de steder hvor etablering av nye befestninger burde skje. Generalstab og departement arbeidet hurtig med saken, og i 1906 besluttet Stortinget å bevilge et sjusifret beløp til nye befestninger i Trøndelag, samt ved Narvik og ved Sarpsborg.2
1 Veimo og Nyberg, s. 1.
2 St.prp. nr. 109 (1906/1907).