Historisk oversikt
Den nåværende festningen har etter alt å dømme hatt to forgjengere: Først en middelalderborg, antagelig anlagt under kong Håkon V Magnussons regjeringstid (1299–1319); siden et slottsanlegg ved Sørvågen, mest sannsynlig oppført under siste halvdel av 1400-tallet. Vi fnner ikke Vardøhus eksplisitt nevnt i kildene før i 1340 (DN VIII s. 138), hvor det omtales at kongen (Magnus Eriksson; 1319–43) hadde overdratt endel oppgaver til erkebiskopen, bl.a. forbedringen av «Tønsberghus og Vargø». Uttrykket viser imidlertid hen på at anlegget er eldre,
Den opprinnelige borgen, som trolig var oppført i tørrmur, ble antagelig etablert for å ivareta norsk overhøyhet i Finnmark og på Kola, og for å verne den økende norske fskeværbosettingen mot karelske hærtog og plyndringstokter.
Den første kirken på Vardø ble innviet av erkebiskop Jørund av Nidaros. Dette er den første kirken i Finnmark som er omtalt i skriflige kilder.
Vardøhus slott ble bygget i Østervågen, omtrent midt i det som idag er Vardø by. I Olaus Magnus'
Mot slutten av 1500-tallet ble Vardø et brennpunkt i vesteuropeisk sjøfartspolitikk. Svensk ekspansjon i det russiske østersjøområdet på 1500-tallet, med erobring av viktige baltiske havnebyer, gjorde at engelskmennenes, franskmennnenes og hollendernes handel med Russland gikk over på en nordlig rute forbi Vardøhus. Danskekongens viktige inntektskilde, Øresundtollen, tørket derfor inn, og tapet ble forsøkt oppveiet ved å avkreve de handelskompaniene som ville seile langs nordkysten en årlig avgif. Det engelske handelskompaniet sluttet å betale den årlige avgifen rundt midten av 1590-årene. Både Sverige og Danmark-Norge hadde sammenfallende interesser i å stenge sjøveien rundt Nordkapp. Sverige ønsket å kanalisere østhandelen over de erobrede havnene i Baltikum, danskene ønsket fortsatt å berike seg på tollinntektene fra det oversiktlige Øresund (Hagen 2001).
Vincens Lunge var lensherre på Vardøhus. Det påstås at Vardøhus under ham fkk sine første fre kanoner (Hauge 1936, Øyen 1988).
Ifølge Yngvar Hauge ankom en konvoi av hollandske handelsskip bevoktet av et krigsskip Vardøhus. Det ble avfyrt en bredside fra krigsskipet da hollenderne ble nektet å handle med fnnene, og ilden ble besvart fra festningen. Skipet ble skutt i brann, eksploderte og sank (Hauge 1936, Øyen 1988).
Festningen skal ifølge Yngvar Hauge ha blitt overfalt av russiske tropper, men angrepet ble slått tilbake. I årene som fulgte skal det ha vært tilbakevendende russiske fremstøt mot festningen (Hauge 1936).
Stadig ifølge Yngvar Hauge skal det store munkeklosteret i Petjenga ha blitt overfalt og plyndret av tropper fra Vardøhus som hevn for russisk aggresjon (Hauge 1936).
Den nylig formelt tiltrådte Christian IV gjorde nordområdene til sin første utenrikspolitiske hovedsak. Bl.a. forbød han all engelsk handel og fart forbi Vardøhus, noe som førte til at konfiktnivået ble ytterligere skjerpet mellom de to landene. Videre forlenet han den dyktige og energiske
Sommeren 1598 reiste Koefod til København for å orientere kongen om svenskenes fremferd i nordnorske fordstrøk. Lensherrens skildring av situasjonen er etter all sannsynlighet bakgrunnen for kongens reise året etter. Han ville med selvsyn skafe seg et overblikk over forholdene i den nordligste delen av dobbeltmonarkiet, vise fagget og dermed markere sin overhøyhet i nordområdene (Hagen 1999a).
Christian IV seilte nordover med åtte skip, dvs. halve den danske orlogsfåten. Hensikten med toktet var å rense Hans Majestets «strømme» for sjørøvere, fribyttere og andre som seilte nordom Vardø uten å ha betalt toll til Danmark-Norge. Under toktet nordover oppbrakte og arresterte kongen seks handelsfartøy og større fskebåter fra England og Holland. Skutene ble konfskert både i Vardø og ved kysten av det nordøstlige Russland. Dronning Elisabeth I av England protesterte krafig mot beslagleggelsen av de engelske skipene. Diplomatisk aktivitet og forhandlingene var resultatløse, og forholdet mellom Danmark-Norge og England var de påfølgende år på bristepunktet (Hagen 1999). Også forholdet til Russland var dårlig: Russernes muligheter for handel med Vest-Europa var blitt sterkt innskrenket gjennom svenskenes erobring av havnebyer i Baltikum. Når danskene beslagla handelsskip som seilte på Russland langs den nordlige ruten, innebar det en ytterligere begrensning (Hagen 2001).
I Vardø var slottet nå så forfallent at kongen var henvist til å bo ombord på skipet under oppholdet. Det heter i reiseberetningen om Vardøhus «at man neppe haver seet uslere Festning» (Willoch 1960a ref. Carisius [?]). Dette må ha endret seg etter kongens besøk. Historikeren Rune Hagen påpeker at Christian IV hadde ambisjoner om å konsolidere landet i denne perioden sammen med andre ekspanderende sjømakter, og at utbygging av flåte og kystvern var noe som også Vardøhus festning nøt godt av (Hagen 2001).
Det mest håndgripelige minne om kongens besøk består i den såkalte
Den norskfødte adelsmannen Oluf Pederssøn Maaneskiold lensherre til Vardøhus. Også hans tjeneste ble avbrutt av sykdom og død etter relativt kort tid (Nissen 1960: 42f).
Hans Olsen Koefod døde plutselig i Vardø, knapt 40 år gammel. Christian IV mente at dette ikke var noen naturlig død, men resultatet av en forgjøring. De to første heksesakene i
nord er et varsel om at en indre fare var iferd med å bygge seg opp i tillegg til den ytre faren fra svensker, russere og utenlandske handelsfolk. Under kongens orlogstokt to år tidligere hadde hekseri nærmere vært betraktet som eksotiske kuriositeter enn som trusselkrefer. Koefods uventede død skapte forestillingen om en storstilt trolldomskonspirasjon blant samiske menn og norske kvinner i Finnmark (Hagen 1999b).
Claus Gagge lensherre til Vardøhus. Han iverksatte etter ordre bygging av Altehus, et lite borganlegg på Årøya i Altaforden (Nissen 1960: 43).
Nytt skyts ble bragt til festningen fra København (Nissen 1960: 44).
4. april erklærte Christian IV Sverige krig, bl.a. for å få landet til å avstå fra alle territorielle krav i Nord-Norge og for all fremtid å sikre Finnmark som en ukrenkelig del av Danmark-Norge. Krigen er gått over i historien som
Den skotskfødte adelsmannen John Cunningham (på norsk Hans Kønning) lensherre til Vardøhus. Christian IV hadde tidlig på 1600-tallet ansatt en fellfogd i Finnmark som en gang hvert år skulle reise til Malmis (Kola by) for å hevde territoriale krav. Disse pretensjonsreisene foregikk helt frem til 1813. Cunningham forsøkte i 1621 å avskafe reisen mellom Vardø og Malmis. Han mente den var til liten nytte og ville spare kongen for en kostbar utgif. Kongen svarte umiddelbart at reisen var viktig og skulle opprettholdes. Denne stedige suvernitetshevdelsen antas å ha hatt stor betydning for fastsettelsen av landegrensene på Nordkalotten (Hagen 1999c).
Kongen påla lensherren å reparere bygningene på Vardøhus, men uten at dette måtte koste kongen noe. Dette tyder på at slottet på dette tidspunkt var svært forfallent. Pålegget ble gjentatt ihvertfall i 1634 (Willoch 1960a: 67).
Den siste av lensherrene til Vardøhus, Jørgen Friis, ble innsatt (Nissen 1960: 45). Ved lensherredømmets avskafelse i 1661 ble Vardøhus len hetende Finnmarkens amt. Amtmennene residerte på Vardøhus slott.
Christopher Orning (den første amtmann i Finnmark 1661–65) sendte en forestilling til kommanderende general Ahlefeldt. Ifg. denne lå festningen på et ubeleilig sted: tett under en stor bakke, slik at det kunne skytes ned i slottet. Kirken lå like innpå vollen. Orning foreslo en ny festning anlagt «på en skjønn slette som er fat til alle sider som i Danmark». Ahlefeldt sendte forestillingen til krigskollegiet og utba seg kollegiets betenkning. Men intet ble gjort. Til tross for meldinger i besiktigelsesforretninger og andre forestillinger lot man festningen forbli i sin falleferdige tilstand ennå i omlag 70 år, før det ble tatt noe skritt til å få forholdet forandret (Widerberg u.å.).
Hans Hansen Lilienskiold amtmann i Finnmark.
Den store nordiske krig.
Fra dette året foreligger det en tegning som i noen grad motsier de påstander som C.S. Widerberg hevder (ref. ovenfor). Kr. Nissen (Nissen 1960) viser til en plantegning over slottet utført dette året (ant. av Isaac Olsen) der det heter at alle bygningene er «Reparerede og vell conditionerede Huuse». Nissen anser dette som en attestasjon for at amtmann Lorch hadde satt alle bygningene i stand, noe som vel var blitt pålagt ham da han ti år tidligere var blitt utnevnt til amtmann. Men selve murene og vollene var «brøstfeldige» og nedfalne.
Initiativet til etableringen av dagens Vardøhus synes å ha kommet fra daværende amtmann Peter Sidelman (1720–30): Av et brev fra Landetatens Generalkommisariats arkiv til Sidelman (ref. av Nissen 1960: 55) fremgår det at han har sendt inn et brev der festningen og dens kanoner beskrives som «meget slet». Det kgl. krigskommisariat i København skrev etter dette til oberst Sundt, sjef for den norske fortifkasjonsetat og ba om forslag til reetablering av Vardøhus festning. Sundt svarte med å sende inn en «relasjon og forestilling om Vardøy og Vardøyhus festnings oppbyggelse uti Finnmarken» med et innklebet situasjonskart (jfr. Sinding-Larsen 1937: fg. 19 s. 31) og en skisse av Vardøyhus festning. Sundt forklarte at han hadde sendt en konduktør til Bergen for å innhente så mye opplysninger om stedet og festningen som amtmann Sidelmann kunne meddele. Kartet er blitt utarbeidet på grunnlag av Sidelmans svar. Sundts klare anbefaling var å fytte festningen, men han fant det umulig å utarbeide noe prosjekt før han hadde innhentet mer detaljerte opplysninger. Han ba derfor om at en ingeniørofser med to håndverkere ble beordret til Vardø for å iaktta forholdene. (Widerberg u.å., Nissen 1960: 55f)
Ve d kgl. res. av 15. mai 1731 ble – i samsvar med oberst Sundts forslag fra 1727 – konduktør Michel Jansen Sundt (1701–49) beordret til Vardø. Han forlot Kristiania sammen med en tømmermester og en murmester den 8. juni 1731 og kom først tilbake etter nesten ett år, medbringende prosjektet til en ny festning. Sundt ble sendt videre til København for å fremlegge prosjektet for generalkommisariatet, som avga sin innstilling til kongen 7. april 1733. Innstillingen ble begrunnet med festningens betydning når det gjaldt å motstå russisk aggresjon. En uke senere godkjente kongen forslag og tegninger til en ny festning ved Bussesundet. Kort tid etter fkk amtmann Frimann, som skulle returnere til Vardø, ordre om å rive murene til den gamle festninen, vel for å skafe materialer til å bygge den nye. Festningen var altså så verdiløs at man ikke betenkte seg på å demolere den lenge før den nye kunne tre i dens sted (ibid.).
Det tok tid før man var ferdig med alle forberedelser og hadde fått transportert de nødvendige forråd av alle slag til Vardø. Som arbeidsmannskap ble kommandert en løytnant, to underofserer, en tambur og 40 «gemeene knekter» av Bergens garnisonskompani. Denne arbeidskommandoen seilte fra Bergen på to jekter 17. mai 1734 og ankom Vardø 11. juni. Først 2. august ble arbeidet på den nye festningen påbegynt. Ett år senere ble arbeidsstyrken forøket med 50 mann av det Trondhjemske garnisonskompani. Arbeidet ble hele tiden ledet av Michael Jansen Sundt, som kongen i 1733 hadde gitt ingeniørkapteins grad. Murmester var Martin Krey, som tidligere hadde arbeidet med bl.a. Akershus og Fredrikstad festninger i egenskap av kgl. murmester (Widerberg u.å.).
27. september 1738 var festningen ferdigbygd etter planen. Den ble besiktiget av Sundt og fogd Johan Wedege den 7. oktober 1738 og overlevert til den fungerende kommandant, premierløytnant Jens Mogensen.
Festningen ble overtatt av den første ordinære kommandant, Carl von Passau, 20. juni 1739. Den ble bestykket med to 18 punds, fem 12 punds, seks seks punds, tre fre punds, en to punds kanoner i rapperter og en 50 punds morter. Denne bestykning ble på stedet inntil 1700-tallets slutt. Festningens førte garnison bestod av kommandant, garnisonsløytnant, feltskjær, sersjant, korporal, tambur og 40 menige av infanteriet, samt fyrverker, underoffser, tre konstabler og tre underkonstabler av artilleriet. Garnisonens størrelse varierte senere meget; fra 80 mann (1750) til 20 (1790). Administrativt sorterte festningen under Trondhjems kommandantskap.
Kasematt (†) oppbygget på Nordre bastion.
Nytt hus for feltskjæreren (†) oppsatt utenfor festningen. Det var en enetasjes bygning i utmurt bindingsverk, 21 alen lang og 7 alen bred og ved bindingsverksvegger avdelt i tre rom.
Nytt hus for materialforvalteren (†) oppsatt «nærmere Væhret». Det dreide seg om en enetasjes laftebygning, 22 alen lang, 14 alen bred og 16 omfar høy
Daværende amtmann over Finnmarken, Ole Hannibal Sommerfeldt, fikk i oppdrag å foreta en oppmålingsforetning på Vardø for å «udsee den beleiligste Plads for den oprettede Kjøbstad sammesteds ».
17. juli 1789 fkk Vardø byprivilegier som kjøpstad for Øst-Finnmarken
På 1790-tallet var forfallet i festningens bygningsmasse så fremtredende at det ville ha kostet store summer å utbedre festningen. Da den utenrikspolitiske situasjonen dessuten ble vurdert som stabil, ble festningen nedlagt i 1793. De forfalne bygningene ble leiet ut til et bergensk handelshus med forpliktelse til å vedlikeholde bygningene. Firmaet benyttet festningen som opplagsstasjon for sine hvalfangere. Kaptein Edvard Hammer, ble på festningen som tilsynshavende (Holter 1927).
Pga. omfattende russiske herjinger på Finnmarkskysten ble festningen formelt reetablert ved kgl. res. av 31.3.1800. Kommandant Edvard Hammer ble gjeninnsatt, murene ble istandsatt og garnison og bestykning ble sendt opp fra Trondhjem. Ved besiktigelsen viste det seg at det meste av det gamle inventaret var kommet bort.
England erklærte Danmark-Norge krig 27. januar. Under det britiske overfallet den 2. april 1801 – kjent som slaget på Københavns red – ble den dansk-norske flåten påført så store tap og skader at den ikke lenger utgjorde noen trussel mot det britiske sjøherredømmet. I tiden frem mot 1807 ble det imidlertid bygget endel nye linjeskip og fregatter.
Kommanderende general nordenfelds meldte i et
Vardøhus kunne ikke få dekket behovet for rekrutter blant lokalbefolkningen. Det ble derfor i 1806 utstedt en kgl.res. om at nordmenn som hadde prøvd å unndra seg verneplikten (som dengang ikke gjaldt for de tre nordligste fylkene) skulle kunne rekrutteres til Vardøhus (Moseid 1986 ref. Collegial-Tidende 1806).
Syvårskrigen brøt ut. Danmark-Norges nøytralitet var blitt umulig å hevde, og nasjonen stod overfor et skjebnevalg: Allianse med England innebar overhengende fare for å bli angrepet av Frankrike, og vice versa. Britene tilranet seg store deler av den dansk-norske fåten i september 1807 (det såkalte fåteranet). Til erstatning ble det improvisert et alternativt kystforsvar basert dels på den såkalte rofotiljen, dels på et hundretalls større og mindre kystbatterier av feltmessig karakter spredt langs kysten. Vardøhus må sies å ha inngått som en del av dette forsvaret.
I og med fåteranet kom Danmark-Norge på Napoleons side, mens Sverige stod på Englands side. Svenskene forsynte britene med varer og åpnet dermed Napoleons fastlandssperring. Denne måtte tettes igjen, og Danmark-Norge erklærte Sverige krig den 29. februar 1808. Følgelig var Danmark-Norge i krig med både Sverige og England, verdens største sjømakt.
Skytset på Vardøhus var i elendig forfatning. Av ialt 17 kanoner var de feste foreldet og utskutt, slik at hovedskytset etter istandsettelse bestod av seks 6-pundere og fre 12-pundere (Evensen 1983). Kommandanten, kaptein Broch, fant at det ikke ville være mulig å holde festningen om fenden satte seg fast på Vardø. Han mente derfor at det først og fremst gjaldt å hindre at fenden kom i land på øya. For å supplere festningens kanoner og det de kunne forsvare, etablerte han for egne midler et lite batteri på Gullringneset, bestykket med to fre-punds kanoner stående på gråstensmurer med brystvern av torv og jord. Batteriet innebar en betydelig bedring av festningens forsvarsevne (Willoch 1960b).
Til forsterkning av garnisonen (som telte 3 underofserer og 28 menige) i den tiden på året da man kunne frykte fendtlig angrep, hadde kommandanten innkalt såkalte kystvernsoldater til tjeneste. Disse var preget av de elendige levekårene i Finnmark på denne tiden, og var i mange tilfeller syke og små av vekst (Willoch 1960b).
Engelske kaperfartøyer slo til mot Finnmarkskysten den 22. juli. Hammerfest ble plyndret før kursen ble satt nordøstover mot Vardø. Kommandant Broch på Vardøhus var varslet om herjingene i Hammerfest, og stod klar til å møte fenden. Da kanonbriggene kom inn mot byen, åpnet festningen ild. Dette kom uventet på angriperne, som bøyet av. (Jensen 1999)
Den kgl.res. av 1806 (se ovenfor) opphevet. Soldater til Vardøhus skulle nå rekrutteres fra frivillige i Finnmark og tjenestetiden skulle være 4 år (Moseid 1986 ref. Collegial-Tidende 1809).
Kaptein Christian Hiorth overtok som kommandant, og videreførte forgjengerens bestrebelser på å forbedre og forøke festningens artilleri. Det var nå bare fem kanoner som kunne betegnes som brukbare, i en situasjon hvor festningen stod overfor en fende. (Evensen 1983)
Festningen fkk nå endelig 12 nye 12-punds kanoner, slik at den samlede bestand løp opp i 16 stk. (Evensen 1983).
Karl Johan invaderte Norge den 26. juli 1814 og presset norske styrker vestover. Ved fredsforhandlingene i Kiel samme år godtok Danmark å avstå Norge til Sverige. 19. mars 1815 kom ordren om å sette festningen på fredsfot (Evensen 1983). Perioden etter syvårskrigen og fram til julirevolusjonen i 1830 utgjorde en generell nedrustningsperiode i Europa. Det var liten aktivitet på Vardøhus i denne perioden; kun to 12-pundere stod ferdig montert på vollene (Evensen 1983). Likevel var Vardøhus som festning på denne tiden ikke truet av nedleggelse, motsatt fere av de øvrige som enten var vendt mot vår nye allierte eller ikke kunne opprettholdes av hensyn til nasjonaløkonomien. Vardøhus var imidlertid viktig som unionell suverenitetsmarkør overfor Russland, og ble holdt i hevd under det svenske styret (Berg 2001: 39–40). Funksjonelt hadde festningen imidlertid nær utspilt sin rolle. Omkring 1820 begynte nemlig
I 1826 ble dagens grense mellom Sverige-Norge og Russland henlagt til Grense-Jakobselv.
Artilleribrigaden foreslo den 25. mai en utbedring av festningen. Bestykningen skulle økes med 12 stk 7'' bombekanoner med minst 120 skudd pr. kanon og festningen gis en krigsbesetning på 200 mann som det måtte bygges kaserne til (Holter 1927). Forslaget kom ikke til utførelse før fere år senere, og da bare delvis. Dette må sees i sammenheng med at Russlands makt og prestisje økte krafig i perioden frem mot 1850. Med dette økte frykten for russisk ekspansjon i nord.
Under deler av Krimkrigen (1853–56) ble besetningen krafig øket med artillerister og infanterister, slik at den totalt kom til å omfatte omkring 200 mann. Festningen var fremdeles oppsatt med de gamle 12-punds kanoner, men nå montert i nye rapperter og sleder. 15. oktober 1854 ble 12-punderne klargjort som festningsskyts for siste gang (Evensen 1983). Samme år fkk festningen fra Trondhjems arsenal to 50 punds tappmortere og seks 7'' bombekanoner (Holter 1927). Sannsynligvis var det i denne forbindelse at 0005
Nok i forbindelse med anskafelsen av de nye bombekanonene ble i 1854 brystvernet og glaciet forhøyet, festningsgraven gjort dypere og vollgangen gjort noe bredere (jfr. kat. 1002). Dessuten ble
Hovedstyrken ble på festningen frem til 17. april 1855. Hele styrken skulle anvendes til fortets direkte forsvar og var forlagt dels på fortet og dels i nærliggende hus i byen. Bare åtte
mann foresto daglig vakthold, resten drev eksersis og utførte forefallende arbeid (Holter 1927).
Vernepliktsloven av 1854 innførte en begrenset verneplikt i Nord-Norge, i den forstand at landsdelen skulle stille mannskaper til distriktssjøtjeneste (i Nordland og Troms) og vaktmannskaper på Vardøhus.
I 1855 inngikk Sverige-Norge en allianse med Frankrike og Storbritannia og undertegnet den såkalte
Festningen fkk overført tre 7'' tappmortere fra Trondhjems arsenal. Disse utgjorde sammen med overføringene fra 1855 festningens skyts i nærmere 20 år (Holter 1927).
Slaveriet (fengselet for livstidsdømte strafanger) ble nedlagt og ominnredet til forlegning, spisesal og kjøkken for soldatene.
0018
0017
Kong Oscar II besøkte festningen (Friis 1874).
Festningen mottok 12 24-punds granatkanoner av 1839-modell (Holter 1927).
Ingeniørkaptein Brandt besøkte festningen og observerte: «Det hele anlegg med sin tørre grav, lave og svakt proflerte voller, åpne verker, indesluttende en hel del trebygninger og uden bombesikre underbringelsesrom, afgiver, som brigaden bekjendt, en fæstning af ringe fortifkatorisk verd. Overladt til det forsvar, en saa faatallig garnison, som den der nu værende kan afgive, gjør dens isolerede beliggenhed det hele anlegg saa meget farligere, og det kunde derfor vel opkastes tvil om det i militær politisk henseende er rigtigt, at have noget som kaldes en fæstning, af saa svag beskafenhed paa dette punkt.»
Den britisk-russiske Afghanistan-krisen. En svensk diplomat var redd for at Sverige og dermed Norge pga. beliggenheten kunne bli trukket inn i en stormaktskrig: «Svårigheten ligger däri, att vi både vid Östersjön och Ishavet intaga en ställning, i vilken vi, utan att vilja bryta mot neutralitetens lagar, likväl indirekt måste komma att göra det». Stortinget bevilget ekstraordinære midler til nøytralitetsvakt ved denne anledning. Bemanningen på Oscarsborg og Vardøhus ble styrket (Berg 2001: 219)
De gamle 24-punds granatkanonene ble dette året kassert til fordel for seks 16,7 cm og ni 9,6 cm Finspongkanoner (begge modell 1864) som ble overført fra Hovedarsenalet. Det faste vollskytset bestod nå av seks 7'' bombekanoner og seks 16,7 cm ringede rifekanoner. 9,6 cm-kanonene ble normalt oppbevart innomhus.
Ved den nye hærordningen ble det bestemt at Vardøhus skulle være et artilleri-detasjement, og besetningen gikk etter dette over til artilleriet (Holter 1927). Samtlige garnisonerende menige ble etter dette vervet. Søkningen var som regel god, noe som ikke minst skyldtes at artilleristene i vintermånedene fkk undervisning i almenfag på festningens korporalskole, samtidig som de etter datidens forhold hadde relativt god lønn (Willoch 1960b).
Et
Vardøhus overført til Festnings- og Bergartillerikorpset. Da Kystartilleriet ble etablert syv år senere kom festningen til å ligge under dette våpenet (Fjeld 1999).
Moloen som avgrenser Vardø havn stod ferdig, etter å ha vært under arbeid gjennom fere tiår. Moloen ble kjent som et gigantisk pengesluk, men også som et viktig ingeniørarbeid og som den første og største fskerihavn bygd i Norge. Løytnant Axel Magnus fra festningen var leder for havnearbeidene de første fem årene og soldater fra festningen deltok vinter etter vinter i støpingen av de femten tonn tunge betongblokkene til moloarmene (Balsvik 1989).
Loven om almindelig verneplikt kom nå også til å omfatte den nordlige landsdel.
Brygger- og bakerhuset, som stod i forlengelsen av bombehuset, ble revet. På tomten ble det oppført et nytt uthus for kommandanten (†), inneholdende forskjellige ytre rom samt stall for festningens hest. Det nye uthuset var 16,2 m langt, 5,2 m bredt og 2,2 m høyt fra gulv til lof. Det var skilt fra festningsmuren mot nord ved en ca. ½ m bred åpning, mot vest med en ca. 3 m bred gate og mot syd fra bombehuset ved en 3 m bred gate.
Artilleriet reorganisert. Bergartilleriet ble tilbakeført til Feltartilleriet, mens Kystartilleriet ble etablert som eget våpen med en generalinspektør som sjef. Vardøhus ble organisert som eget detasjement under Kystartilleriet.
Med artilleriets utvikling i annen halvdel av 1800-tallet hadde Vardøhus tapt det meste av sin betydning som forsvarsverk. Den raskt voksende antimilitaristiske arbeiderbevegelsen i Vardø ivret for at Vardøhus burde nedlegges som festning fordi den ikke lenger hadde noen militær funksjon.
I forbindelse med at de nye grensefortene skulle legges inn under Kystartilleriet, fkk våpnet ved kgl.res. av 9. mai 1903 navnet Fæstningsartilleriet Vardøhus organisert som 20. festningskompani.
Festningen fkk dette året sine første bakladekanoner; fre 8,4 cm feltkanoner.
I juni kalte myndighetene inn soldater fra Vardøhus og fra underofserskolen i Harstad for å slå ned et opprør av fskere i Mehamn. Utgangspunktet var at fskerne krevde stans i hvalfangsten som ødela for fsket. At militære styrker ble satt inn mot landets egne borgere var uhyre kontroversielt.
Nasjonal styrke forlagt på Vardøhus. Den gamle brakken (0004) fremstod som «høist utidsmessig og gammeldags», og det ble derfor oppført en ny med tilhørende uthusbygning (0015 Ekserserhuset). Kystvernbrakken ble i denne forbindelse omdannet til spiselokale og kjøkken.
Den såkalte «Vardø-afæren», som dreide seg om beslagleggelse av russiskspråklig propagandamateriale, vakte nasjonal oppsikt. Saken bidro antagelig til øket oppmerksomhet rundt den pro-revolusjonære virksomhet som utgikk fra Vardø, og beredte slik grunnen for en øket statlig årvåkenhet og tilstedeværelse, med festningen som operasjonsbasis (jfr. 1919–21).
Kong Haakon VII og dronning Maud besøkte festningen under sin nordnorgereise. Det var i forbindelse med dette besøket at
Festningen mottok fre stk. 8,4 cm bakladekanoner samt fre 65 mm mitraljøser.
Det ble lagt inn vann i fg. bygninger: Kommandantboligen, kommandantens uthus, sersjantboligen, løytnantboligen, legeboligen, badehuset, skipperbrakken, kystvernbrakken, underofsersboligen (nye sersjantbolig). Jernvasker og fajanseservanter ble satt opp. En frostfri vannpost oppsatt utenfor barakkebygningen (0015). Avløpsvannet ble ledet til en tørrebrønn, som lå mellom bombehuset og kruttmagasinet. Denne ble i sin tid anlagt for å ta opp undervann og lede dette ut i festningsgraven.
Samme år fkk festningen innlagt elektrisitet. Det ble montert lamper på følgende steder: I porthvelvingen i festningsporten, i samtlige rom i kommandantboligen samt ditto i uthuset, i østre rom i begge etasjer i magasinbygningen, i tre rom i den gamle barakken, i samtlige rom i sersjantboligen, løytnantsboligen, legeboligen, badehuset, skipperbrakken, smia og underofsersboligen, samt i vedboden i kalk- og vedskuret, i rommet i materialhuset, i storhuset i kystvernbrakken, og i fem rom i den nye barakken. Videre var det en lampe på den indre festningsplass og to på veien gjennom garnisonen.
Vardøhus ble oppsatt med nøytralitetsvakt som de øvrige festninger. Styrken varierte fra 34 mann i august 1914 til 138 mann under det forsterkede nøytralitetsvern i desember 1916. Besetningen var som regel innkvartert dels i fortet, dels i den nye forlegningen. Under verdenskrigen ble Vardø i stigende grad benyttet som gjennomgangspunkt for trafikken på Russland. Fremmede krigsfartøyer ble ofte observert, deriblant tyske ubåter, som kunne være mer eller mindre nærgående. Man hørte kanonade ute på havet og var også en gang vitne til kamp, idet en tysk ubåt i november 1916 like utenfor Vårberget ble beskutt av russiske fartøyer før den dukket (Holter 1927)
I 1914 ble det fra Marinen utlånt to 37 mm Armstrong kanoner. I 1915 ble festningen tildelt en 37 mm automatisk Maxim Nordenfelts kanon samt en 65 mm Hotchkiss kanon. (Holter 1927).
I 1920 opprettet
Som et militært tiltak mot «den røde fare» ble marinefartøyet
I 1920 ble 16,7 cm-kanonene siste gang benyttet til skarpskyting. (Skaar 1957)
Telegrafvesenet fikk adgang til å etablere en radiostasjon på festningens grunn.
Dette året omfattet festningens eiendom hele 31 inventarnumre. Dens totale areal var på 478.667 m2.
Ved ny forsvarsordning pr. 1. juli ble Festningsartilleriet omorganisert Landfestningene og det faste luftforsvar forble iArmeen, mens kystfestningene – herunder Vardøhus – ble skilt ut og dannet Kystartilleriet, som sammen med Marinen dannet den nye forsvarsgren Sjøforsvaret. (Fjeld 1999)
Nøytralitetsvakt etablert, med langt flere soldater enn de 20-25 som var det vanlige dengang (Øien 1988). Det later til å ha blitt oppført en vakthytte for nøytralitetsvernet på Vårberget. Det ble beordret tre marinesoldater som kystvakt til festningen Som soverom for disse ble det i den tidligere arrest på «Portloftet» innredet soverom. Soldatene gikk døgnkontinuerlig patruljerende vakt.
Kongeporten og/eller Dronningporten ble fjernet (Finnmarken 1959).
9. april 1940 var kaptein J.B. Basilier kommandant (tilsatt 1935) med lt T.A.M. Hæsken som NK, samt 12 menige. Om kvelden 9. april ble en liten styrke innkalt, noen flere etter ordren om alminnelig mobilisering den 11. april. Kommandanten hadde vært sykelig siden påsken 1940, og 13. april ble lt i Marinen B. Bjerkelund innsatt som ny kommandant. Full mobilisering ble nå gjennomført. Etter få dager var styrken ca. 150 mann. Hele Vardøya ble bevoktet. Et luftforsvar ble improvisert. U-båten «B 1» ble beordret til Finnmarkskysten med base i Vardø fra midten av mai. 23. mai ble Øst-Finnmark sjøforsvarsavsnitt (ØFSA) opprettet i Vardø. Alle Marinens fartøyer i Øst-Finnmark samt Vardøhus ble underlagt ØFSA.
4. juni ca. kl. 0430 angrep et tysk bombefly, en Focke-Wulf 200 Condor som startet fra og returnerte til Gardermoen. Angrepsmålet var Vardø radio, men denne ble ikke satt ut av spill. Derimot falt det en bombe tett ved der kong Haakon-statuen senere er oppstilt, en på kirkegården til Stegelnes kapell, og en eller to mellom radiostasjonen og kapellet. I tillegg ble det skutt med maskinkanoner. Korporal Børve, som var kanonkommandør på 65 mm kanonen, tok alene opp kampen mot flyet og beskjøt det med granatkardesker. Etter hvert ble flyet tatt under ild fra flere våpen Et av skuddene fra Børves kanon detonerte så nær flyet at det oppstod skader på vingen. Også navigatøren ble skadet. Flyet kunne allikevel returnere til Gardermoen (muntlig meddelelse fra Rune Rautio som har undersøkt saken i tyske arkiver).
Den 8. juni ble kommandanten meddelt av sjef ØFSA at kampene i Norge var slutt, og valget mellom å bli på festningen og overlate den til tyskerne eller dra til England. Bjerkelund valgte det siste. Lt i KA H. Johannessen overtok nå som kommandant. Den 9. juni ble ØFSAs funksjoner overtatt av festningen og stasjonen flyttet dit. Samme dag informerte kommandanten besetningen om at det var inntrådt våpenstillstand og at festningen skulle demobilisere. Styrken var på dette tidspunkt 214 menige og 10 befal. Alt befal og 12 menige skulle fortsette tjenesten, resten dimitteres. 18. juni ble lt Johannessen dimittert, idet kaptein i Marinen R.R. Rynning overtok som kommandant og ØFSA-sjef. I løpet av noen dager ble også det øvrige befal dimittert, men det norske orlogsflagget ble fortsatt heist hver dag. Den 20. juli kom en tysk marineunderoffiser og to gaster og beordret de to 37 mm Armstrongkanonene sendt til Kirkenes. De tok med seg det norske flagget, løselig byltet sammen. Kommandanten skrev da til Admiral der Polarküste og klaget på behandlingen av flagget. Noen dager senere kom en tysk marineoffiser og to matroser til festningen. Offiseren beklaget hendelsen, og flagget ble tilbakelevert, det var rengjort og lagt sammen på riktig måte. Kommandanten fikk samtidig ordre om at flagget ikke skulle heises mer. 25. juli begynte «flaggkrigen». Ordren fra tyskerne ble «oppfattet» til bare å gjelde orlogsflagget. Den 25. juli ble det norske handelsflagget heist, og det vaiet daglig, bare avbrutt av at tyskerne fem ganger kom og tok flagget med seg. Straks tyskerne var ute av syne ble det heist et nytt norsk flagg, og det tyske brent. Dette fortsatte inntil Rynnings gjenstridighet kom Reichkommisar Terboven for øret. Terboven kom selv til Vardø for å gi ordre om å arrestere kaptein Rynning. Rynning kom tilbake til Norge 7. juni 1945 etter mer enn 4½ års tysk fangenskap.
Okkupasjonsmakten gjennomførte en omfattende utbygging av stridsanlegg på Vardøya vinteren/våren 1941. Det ble etablert to kystartilleribatterier med fire 10,5 cm kanoner nord på Skagen og tre 21 cm kanoner på Midtskagen. Videre ble det bygd et kombinert luft- og kystartilleribatteri med fire 8,8 cm kanoner på Vårberget. Batteriene ble bygd ut som støttepunkter med lett luftvern og nærforsvarsvåpen Utover dette fantes det et støttepunkt for et forsterket kompani litt nord for festningen. Selve festningen ble benyttet til forlegning for batteriene på Vårberget og Skagen og som hovedkvarter for plasskommandanten. (Gamst 1984).
Vardø ble liggende i krigssonen etter at Tyskland hadde erklært Sovjet krig sommeren 1941, og kom til å bli landets mest krigsherjede by med ialt 80 flyangrep. 23. august 1944 ble Vardø bombet av mellom 50 og 60 russiske fly, og 122 hus ble totalskadd. Tyskerne ødela alle sine militære anlegg, inklusive kaier, men de hadde slikt hastverk at ødeleggelsene ikke ble altomfattende. Litt under 1/3 av bebyggelsen, samt Vardøhus festning, sto igjen. (Balsvik 1989, Ringdal 1995)
Festningen fungerte som fengsel for landssvikdømte.
Norsk besetning kom først tilbake på festningen i 1947. Oppsetting av Vardøhus festning etter krigen ble bestemt i skriv av 4. juni 1947 fra sjefen for Sjøforsvaret. Her heter det at festningen settes opp med 2 stk 8,8 cm kanoner med 150 skudd pr. rør. Personellet skulle bestå av en kaptein, to sersjanter og 15 menige. Frem til 1959 sorterte festningen under Kirkenes sjøforsvarsavsnitt.
Vardøhus museum stiftet. Museet fikk tilhold i Kystvernbrakken inntil det ble overført til Vardømuseene i forbindelse med byjubileet i 1989.
Ved utgravninger i Vardø sentrum ble det ikke gjort funn som bekreftet ark Sinding-Larsens teori om at det første Vardøhus har ligget på Skagen Tvert imot ble det som Sinding-Larsen mente å oppfatte som en murflukt avvist som en naturlig formasjon (Simonsen 1959, Finnmark Tidende 12. juni 1959).
Stortinget vedtok nedleggelse av Vardøhus festning som oppsetning i Kystartilleriet. Avviklingen skjedde året etter. Etter denne tid har det kun vært beordret kommandant og noen få menige til festningen.
Flere eldre bygninger revet: kommandantens uthus (som lå inne i selve stjerneskansen), høymagasinet, løytnantsboligens uthus, kalk- og vedboden. Legeboligen (doktorgården) var så angrepet av sopp at Riksantikvarens fordring om istandsettelse ble trukket. (FMF 1962). Også løytnantsboligen ble revet på 1960-tallet, men det er ukjent når dette skjedde. Når det gjelder skipperbrakken: se 1968.
Under utbedringsarbeid på moloen i Vardø havn kom det frem at pullerne i moloen er kanoner. 12 stykker kunne oppspores hvorav 10 var nedstøpt i moloen (Evensen 1983).
Ørnulf Basts Haakon VII-statue ble reist på vollen utenfor festningsporten
Kommunalt aldershjem oppført på festningens forterreng, sterkt imot vernemyndighetenes vilje. Saken var en av de sterkeste grunner til at arbeidet med revisjon av lov om bygningsfredning ble forsert (FMF 1972).
0954
Restaureringen av kanonvognen fra 1865 – den eneste i sitt slag i Norge – ble påbegynt.
Samtlige åtte vollkanoner ble fullstendig overhalt og restaurert. Alt trevirke ble skiftet og alt jern sandblåst og malt.
En hornmine ble satt opp som pengebøsse på festningens forterreng. Skilderhus oppstilt utenfor Portbygningen.
To skilderhus ble satt opp ved 0954 Kongeporten.
Festningens kanontransportvogn fra 1865 ferdig restaurert, med kopi av kanonrør utført i lettmetall. Kanonvognen har etter dette vært oppbevart i 0017 Vognskuret.
0954
Ingen treff