Svanvik

Opprinnelig operativ sammenheng

I Sør-Varanger grenser Norge mot både Russland og Finland. Den norsk-russiske grensen er på 196 km og strekker seg fra Grense Jakobselv til Treriksrøysa. Med opprettelsen av Garnisonskompaniet i Sør-Varanger i 1921 ønsket myndighetene ikke bare å føre jevnlig kontroll med riksgrensen, men også å klargjøre at Norge ville hevde norsk suverentitet og om nødvendig ved våpenmakt forsvare eget territorium. Svanvik var kompaniets første tilholdssted, og har siden vært i kontinuerlig drift som grensevaktstasjon.

Fysisk miljø

Svanvik grensestasjon ligger på en høyde ved Pasvikelven i et landskap preget av blandingsskog og store våtmarksområder, i luftlinje ca. 2,5 mil syd for Kirkenes og få kilometer vest for den russiske gruvebyen Nikel.

Etablissementet fordeler seg på flere bygninger og anlegg, bl.a. grensevaktstasjonen rett ved Svanvik folkehøgskole og observasjonsposten på Bjørnsundhøyden litt lenger nord og nær grensen til Russland.

Historikk

Grensevaktstasjon, inv. nr. 0053.

1826: Etablering av en klar riksgrense mot Russland som med mindre endringer tilsvarer dagens grense.

1921: Garnisonskompaniet i Kirkenes offisielt opprettet ved Stortingsvedtak av 25. juni. Det tilgrensende Petsamo-området over grensen var på denne tiden og frem til etter annen verdenskrig finsk.

1922: 14. september bevilget Forsvarsdepartementet penger til bygging av en gamme i Svanvik som skulle tjene som vinterkvarter for soldatene. Gammen målte 38,4 x 5 meter og ble kalt «Verdens lengste gamme». Det skal også ha blitt oppført en gamme på Holmfoss.

1925: Garnisonskompaniet flyttet hovedstyrken til Kirkenes. En liten avdeling ble igjen i Svanvik.

1932: Ny kaserne i to etasjer bygget i Svanvik etter at gammen i 1928 var blitt erklært ubeboelig. Likevel var gammen frem til 1937 i bruk som forlegning når hele garnisonskompaniet var innkalt til fellesøvelser.

1937: Det ble bevilget midler til en ny, mindre kaserne. Når den var ferdig skulle Svanvikgammen forutsetningsvis rives. I 1937 tok oberst Lars Mjelde initiativ til fredning av gammen, ut fra det syn at den var «et militærpolitisk nasjonaltminnesmerke av høi verdi». Tiden var imidlertid ikke moden for et slikt standpunkt, og gammen ble revet sommeren 1940.

1939: Da Sovjet angrep Finland i slutten av november, ble Garnisonskompaniet forsterket med to tropper. Hele styrken ble forflyttet til Svanvik hvorfra det ble satt ut åtte vaktlag. I tillegg mobiliserte man store styrker fra Nord-Norge og Trøndelag til nøytralitetsvakt ved grensen i Sør-Varanger.

1940–44: Garnisonskompaniet var ikke involvert i kamphandlinger, men forble ved grensen i en måned, sammen med to bataljoner og et batteri, etter at felttoget i Norge var over 9. juni. Det var en del av avtalen med okkupasjonsmakten. Tyskerne overtok Svanvik 9. juli. I 1941 var Sør-Varanger oppmarsjområde for angrepet på Sovjet, og store tyske styrker var forlagt her. Kirkenes var svært viktig for okkupasjonsmakten. Russerne angrep tyskerne i området ved Salmiyarvi og Svanvik 22. oktober 1944. Svanvik ble dermed det første sted i Norge hvor tyskerne ble fordrevet.

1945–46: Sovjet overtok Pechenga-området fra Finland. Den norske grensevakten ble gjenopprettet i form av en midlertidig politistyrke høsten 1945. Dette såkalte Finnmarkskompaniet ble avløst av militært vakthold i mai året etter.

1947: Garnisonskompaniet gjenoppstod, først som Garnisonen i Kirkenes, siden som Garnisonsavdelingen i Sør-Varanger og til sist som Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). GSV var kommandomessig underlagt Finnmark landforsvar.

1948–54: Grenseoppsynet ivaretatt av Utrykningspolitiet (fra 1950 Grensepolitiet) og GSV i fellesskap.

1949: 29. desember ble det undertegnet en norsk-sovjetisk grenseavtale hvor landene gjennom grensekommisærer skulle finne løsninger i grensespørsmålene med særskilte regler i grensesonen. Grensekommisæren i Sør-Varanger ble underlagt Justisdepartementet, som også fikk ansvaret for et eget grensepoliti. GSV beholdt sine meldeposter langs grensen, og fortsatte samarbeidet med Grenseoppsynet som overtok grensetjenesten i 1955. Med Norges inntreden i NATO ble GSV en stående hæravdeling ved den felles norsk-sovjetiske grensen. Avdelingen ble meget viktig i overvåkningssammenheng.

1951: GSVs standkvarter på Høybuktmoen etablert.

1954: Det sivile Grenseoppsynet i Sør-Varanger overtok grensevaktholdet.

1959: Grenseoppsyn i Sør-Varanger avviklet og GSV overtok ansvaret for grensevaktholdet langs hele den norsk-sovjetiske grensen. Under den kalde krigen ble garnisonens beredskap og styrke betydelig øket.

1998: Grensekompaniet er den eneste stående hæravdeling nord for Oslo. En rekonstruksjon av «Verdens lengste gamme» ferdigstilt på Svanvik.

2004: Observasjonsposten på Bjørnnsunddhøyden forskriftsfredet.

2007: De vernede bygningene disponeres av Hærens styrker.

2014: Den gamle grensestasjonen revet og ny bygget samme sted.

Vern

Garnisonen i Sør-Varanger har spilt en helt spesiell rolle i det norske Forsvaret, ved i sitt daglige virke å observere militær virksomhet øst for den norsk-sovjetiske (nå russiske) grense. Svanvik er den av garnisonens etablissementer som har vært i drift lengst, idet det var her det opprinnelige garnisonskompaniet hadde sin første forlegning. Eksisterende bygningsmasse reflekterer ikke hele tidsspennet etablissementet har vært i drift, men representerer til gjengjeld den perioden da det almindelige spenningsnivået var på sitt høyeste. Observasjonsposten på Bjørnsundhøyden er med sitt karakteristiske utkikksstårn et markant stykke funksjonalistisk arkitektur.

Merknad

I. Forskriftsfredning av inventar i verneklasse 1 ble gjennomført 06.05.2004.

II. Svanvik grensestasjon ble revet 2014. Skogfoss grensestasjon er til erstatning foreslått fredet.

Observasjonsposten på Bjørnnsunddhøyden, inv. nr. 0008.

Den russiske grense overvåkes fra observasjonstårnet.

203052 Svanvik

OP Bjørnsundhøyden

Verneverdig inventar

Bygning med fredet eksteriør og interiør med arkitektoniske detaljer

Bygning med verneverdig eksteriør, verneklasse 2

* GS Svanvik ble revet 2014 for å gi plass til ny grensestasjon samme sted. Som erstatning for dette verneobjektet ble Skogfoss grensestasjon noe lenger sør i dalen valgt.