Valgets kval

En rask og forsvarlig kassasjonssaksbehandling hadde førsteprioritet i prosjektet. Det første året la man derfor stor vekt på løpende kassasjonssaksbehandling, og det dannet utgangspunktet for utvelgelsen av verneverdige etablissementer og verneobjekter til Landsverneplanen. I den forbindelse foretok man befaringer til alle større leire og etablissementer som var berørt av vanskelige kassasjonssaker. Behandlingen av disse sakene viste seg imidlertid å forløpe uten problemer, slik at man kunne foreta en omlegging av utvelgelsesmetoden. Denne bestod i at man selv tok initiativ til utvelgelse innenfor den aktive bygningsmassen. Dermed gikk altså prosjektet selv inn og tok initiativet, istedenfor bare å foreta løpende vurderinger i forbindelse med avhending.

For å overkomme oppgaven valgte man å inndele bygningsmassen i regioner som tilsvarte FBTs regioninndeling, og med egne regionansvarlige. FBT består foruten Hovedkontoret i Oslo av de fire regionale avdelingene FBT Østlandet på Hamar – med underkontor i Oslo, FBT Sør-og Vestlandet i Stavanger, FBT Trøndelag i Trondheim og FBT Nord-Norge i Harstad – med underkontor i Bodø. Regioninndelingen følger fylkesgrensene.

I samarbeid med FBTs regioner (FBTR) foretok man med utgangspunkt i HER en grovsortering av etablissementene i form av en arkivgjennomgang. Alder og miljøsammenheng utgjorde viktige utvelgelseskriterier for nærmere undersøkelser og befaringer. Og i den forbindelse besiktiget man til sammen 330 av Forsvarets etablissementer og 20 anlegg i privat eller kommunalt eie. Utvelgelsen av etablissementer og verneverdige inventarnummer skjedde i løpende samarbeidsmøter mellom FBT, RA og FMU. Og i den anledning må nevnes det omfattende og gode samarbeidet som man hadde med fylkeskommuner, kommuner, institusjoner og enkeltpersoner. Slik bygget man også opp et nettverk som man i fremtiden kan ha gjensidig nytte av.

Til grunn for utvelgelsen lå en rekke kriterier. I utgangspunktet valgte man å se bort fra den såkalte 50-årsregelen i kassasjonsreglementet og isteden vurdere helheten i anleggene slik kulturminneloven åpner for. Ellers har FKP anvendt de samme kriteriene som benyttes i kulturminnevernet forøvrig, samtidig som man har vurdert anleggene i en helhetlig sammenheng, der ett eller gjerne flere av følgende vernekriterier inngår i vurderingene:

• Alder har vært et viktig kriterium i forbindelse med Landsverneplanen, idet Forsvaret eier mange gamle bygninger, fra middelalderen og fremover.
• Autentisitet, eller grad av opprinnelighet, er også tillagt stor vekt. Bruk gjennom lang tid speiles ofte gjennom endringer. Generelt kan man si at jo mer som er bevart av en bygnings opprinnelige utseende og materialer, dess høyere er autentisitetsverdien. Mange av Forsvarets bygninger og anlegg kjennetegnes riktignok av stadige endringer, men det finnes allikevel en del som har en høy grad av autentisitet. Mange anlegg har også vært brukt lenge og sammenhengende i forsvarssammenheng. Dette har man vurdert som en verdi i seg selv, og i enkelte tilfeller har man derfor valgt å legge til grunn mindre strenge krav til opprinnelighet enn hva som vanligvis kjennetegner fredningssaker.
• Representativitet har særlig aktualitet for Forsvarets bygningsmasse fordi den militære byggeskikken i stor grad preges av typebyggeri. Det har vært viktig å ivarta et representativt utvalg av disse bygningstypene.
• Sjeldenhet gjelder i vår sammenheng mest for eldre bygninger som telthus, donjoner (forsvarstårn) og krutthus. Men flere av våre ekstyske anlegg er også sjeldent godt bevart hos oss, sammenliknet med tilsvarende anlegg ellers i Europa. I tillegg kommer endel nyere anlegg som er helt spesielle, som for eksempel Gaustaanlegget.
• Arkitektoniske kvaliteter karakteriserer også en rekke av Forsvarets bygninger, hvorav flere fra nyere tid, der Forsvaret har brukt habile arkitekter. Maukstadmoen ved Skjold garnison (bl.a. Blakstad & Munthe Kaas) kan nevnes i denne forbindelse.
• Miljøverdi er gjennomgående gitt høy prioritet. Derfor har man gått inn for bevaring av helhetlige miljøer fremfor å plukke ut enkeltbygg fra ulike anlegg, såkalt «frimerkebevaring ». I vurderingen er det lagt vekt på både miljøer med stor grad av variasjon og homogene miljøer. Det gjelder både anlegg som speiler ulike historiske perioder og anlegg som preges av variasjon i bygningssmassen. Akershus og Bergenhus festning fremstår som stjerneeksempler på dette. Homogenitet gjennomsyrer deler av forsvarsbyggeriet, for eksempel i garasje-eller ammunisjonsområder med mange relativt anonyme og likeartede enkeltbygg som til sammen danner noen meget enhetlige miljøer.
  Militærhistorisk landskap ved Møvik fort nær Kristiansand. Kanonbrønnen måler 28,6 meter i diameter og illustrerer en del av skjøtselsutfordringene i et militærhistorisk landskap. Foto: FKP
  Vetåsbatteriet i Råde er karakteristisk for de enkle stillingene blant grensebefestningene fra tiden før 1905. Batteriet har fire kanonstandplasser bak et lavt brystvern. Mellom standplassene ligger nedsenkede dekningsrom med ammunisjonsnisjer. Bak i bildet ses siktebordet hvor ildgivningen ble ledet. Foto: FKP
• Symbolverdi knytter seg ofte til hendelser som har funnet sted ved anleggene og som har vært av særskilt betydning. Som eksempel kan nevnes Hegra festning som det anlegget i Sør-Norge som holdt ut lengst i kampen mot tyskerne under siste krig. En bygning kan også være et symbol i seg selv, eksempelvis Oslo rådhus som symbol for hele Oslo by.
• Identitetsverdi er gjerne knyttet til begreper som kontinuitet og tilhørighet. Gjennoppføringen etter siste krig av Altagård som kopi utgjør her et godt eksempel.
• Historiskkildeverdi er et aspekt som både ivaretas ved å beholde autentisiteten best mulig og gjennom bredden i de utvalgte verneobjekter. Dette gjelder ikke minst i militær sammenheng, der antallet bygnings-og anleggtyper har vært stort.
• Militærhistorisk verdi er selvsagt tillagt stor vekt. Få anlegg i Norge har vært i kamp, og den militærhistoriske verdien knyttet til Forsvaret i fred har derfor hatt en stor og selvstendig betydning. Den speiler Forrsvarrets ulike organisasjonsformer og fortifikatoriske utvikling, men også de karakteristiske behov for magasinering og forlegning av mannskaper.
• Pedagogisk verdi og tydelighet er et forsterkende kriterium, men har hatt vesentlig betydning når valget har stått mellom likeverdige anlegg
• Bruksverdi. Prosjektet har i sin saksbehandling vurdert mulighetene for en fornuftig bruk i fremtiden. Dette har i endel tilfeller vært avgjørende når valget har stått mellom ellers likeverdige anlegg.
• Andreforhold som har vært tungt inne i forbindelse med utvalget er økonomiske vurderinger, foruten synet på etablissementets tekniske tilstand og fremtidige utviklingsmuligheter, det siste også med tanke på en mulig sivil overtakelse.
  Fordeling av verneverdige etablissementer på landsbasis.