Et omfattende arbeid er nedlagt i forbindelse med prosjektet, men FKP har måttet innta en pragmatisk holdning i utvelgelsen av verneobjekter. Generelt gjelder det at for hvert etablissement som er foreslått vernet har prosjektet akseptert kassasjon av en rekke anlegg av samme type.
Totalt har FKP vurdert 2.878 etablissementer (d.v.s. eiendomsenheter bestående av fra ett til et stort antall gårds-og bruksnummer). Av disse berøres 145 av vern. d.v.s. 8,6 % av samtlige etablissementer. Ved prosjektets slutt utgjorde antall etablissement med verneverdige objekter 5,6 %, men på grunn av blant annet avhending er samlet antall etablissementer redusert. Rundt 46 % av disse anleggene er militærhistoriske landskap hvorav ca. halvparten inneholder et fåtall bygninger (1–3 stk.), samtidig som de for øvrig skal ivaretas som militærhistoriske landskaper. Fordelingen på FBTs regioner fremgår av illustrasjonene som viser ververdige etablissement og ververdige bygninger og anlegg.
Her fremgår det også at hovedtyngden av de verneverdige anleggene finnes i FBTØs regions-område.
FKP har vurdert 27.548 bygninger og anlegg, såkalte inventar, og herunder også stridsanlegg med tanke på vern. Antallet bygninger og anlegg som er bevaringsverdige i en nasjonal sammenheng utgjør 1281, eller ca. 5 % av helheten. For regionsvis fordeling se illustrasjonene. Av de bevaringsverdige enhetene tilhører 34 % av inventarene de nasjonale festningsverkene som nevnes i St.meld. nr. 54. Inventarrførringen av festningsverkenes ulike deler er svært varierende. En revisjon av denne inventarføringen krever en viss forskningsmessig innsats, og vil derfor først bli gjennomført i forbindelse med verneplaner for de enkelte festninger. De oppføres dermed med et begrenset antall festningsverk i Landsverneplanen.
Ved gjennomgangen av de nasjonale festninger er bygninger uten verneverdi utelatt i Landsverneplanen.
Med unntak av Akershus og Bergenhus festninger vil inndelingen av verneobjektene i verneklasser skje i forbindelse med utarbeidelsen av verneplanene for de nasjonale festningene. Samtlige bygninger og anlegg som inngår i disse etablissementene er derfor foreløbig oppført i klasse 1.
Katalogmaterialet omfatter et meget stort antall bygnings-og anleggstyper som omfatter spekteret fra slott til latrine og som fremstår som karakteristiske bygningstyper og anlegg knyttet til viktige militærhistoriske perioder. Man har her søkt å ivareta et så bredt spekter og en så god geografisk spredning som mulig. Typegalleriet er likevel så omfattende at det ikke har vært mulig å bevare eksempler på enhver bygningstype. Alle de eldste anleggene omfattes likevel av vern, utsilingen blir sterkere jo lenger frem i tid man kommer. Her kan det bemerkes at annen verdenskrig, til tross for det store antallet ekstyske anlegg i Forvarets ie, bare markerer én av flere sterkt representerte perioder i Landsverneeplanen. For oversikt over representerte periode, se figur som viser tidsepoke for bygging av verneverdige inventar.
Prosjektarbeidet har bragt nye grupper av kulturminner frem i lyset, hvorav noen står i en særstilling. Den kanskje viktigste grupper utgjøres av objekter som er knyttet til den militære oppbyggingen som fant sted i årene før 1905 og i tiden etter unionsoppløsningen. Fra midten av 1890-årene foregikk det en utbygging av Forsvaret på bred front, dels motivert av russerfrykten, våpenteknologisk utvikling og generell internasjonal opprustning, dels som forberedelse til et endelig oppgjør med den sterke part i unionen. Langs kysten og ved byene ble det anlagt kystfort for å beskytte handels-og fiskeflåten. Ved grensen i øst bygget man ut et system med sperrefort og forberedte stillinger for feltarméen, med en klar brodd mot unionsmakten. Karlstaddforliket medførte en reorganisering av grenseforsvaret, med opprettelsen av en bakre grenselinje mot Sverige som resultat.
Forsvarsverkene fra denne perioden har stor militærhistorisk verdi og er dessuten av særlig interesse som forsvarssystemer betraktet. Historisk sett har Østfold, Hedemark og Trøndelag vært de viktigste områdene for landbefestninger mot Sverige. Og særlig Østfold er sterkt representert både volummessig og i historisk sammenheng. FKP har derfor valgt å gå massivt inn med vern av anlegg knyttet til unionsoppløsningen, naturligvis i tillegg til de gamle grensefestningene. Deres omfang og oppbygning varierer sterkt, fra enkle skanser til fort, men særlig Høytorp fort på Mysen og Ravneberget ved Sarpsborg er store og komplekse anlegg som sammen med Vardåsen ved Kongsvinger står i en særstilling og bør vurderes på linje med de anleggene som er nevnt i St.meld. nr. 54 (1992–93). Grenseebefestningene er også omtalt i en egen artikkel i Landsverneplanens temadel.
De tyskbygde anleggene har en tilsvarende sterk stilling i materialet, og dette speiler tyskernes enorme byggevirksomhet i Norge under siste krig. Store deler av de ekstyske anleggene er ikke lenger i Forsvarets eie. De som fortsatt eies eller brukes av Forsvaret må imidlertid vurderes i lys av at bygningene og anleggene siden krigen har dannet basis for det moderne norske Forsvarets virksomhet. Først innenfor de siste par årene er det foretatt en massiv utrangering av tyske anlegg, ikke minst som følge av ny våpenteknologi. Anleggene har videre stor okkupasjonshistorisk verdi og et større antall utgjør også viktige monumenter knyttet til evakueringshistorien og de mange som måtte forlate sine hjem og eiendommer og som ikke hadde noe å vende tilbake til.
Norge befinner seg i Europas utkant, og vi fortsatte å bruke og vedlikeholde mange av de tyske anleggene. Dette har medført at vi har bevart en rekke tyskanlagte kulturminner som idag er sjeldne i europeisk sammenheng. Disse anleggene er representative for den tyske krigsmaskinens vestfront, fra Gibraltar og til den norskrussiske grensen.