Vollbefestning
En sluttet vollbefestning med omkrets av sammenhengende forsvarsverk kalles en enceinte. De ideelle grunnplaner for slike ringvern var regulære polygoner med fremtrukne hjørner formet som bastioner eller halvbastioner. Dette var viktige artilleriposisjoner, og avstanden mellom dem var beregnet etter skytsets rekkevidde. Derfor ble firkanten eller femkanten gjerne foretrukket i den tids læreboklitteratur. Da ble festningen passe stor for rene militære formål. Antallet polygonsider, som kalles kurtiner, økte imidlertid betydelig i større forsvarsanlegg, eksempelvis i bybefestninger. Den ytre begrensningslinjen for enceinten langs vollen kalles magistrallinjen. Foran lå festningsgraven, som enten var tørr eller vannfylt. Begge alternativer hadde sine fordeler og ulemper. Indre befestning, eller hovedverket, rommet i alminnelighet all nødvendig bebyggelse.
Tårnbefestning
Innenfor det flankerte polygonsystemet mistet tårnet aldri sin betydning som indre forsvarsverk. Under enklere forhold kunne tårnet alene romme de funksjoner som en liten befestning skulle dekke for oppstilling av skyts, magasiner og forlegning av mannskap. Det kalles da ofte for en donjon. Det har sjelden funksjon som utenverk i eldre tid. Tårnets grunnplan kan være både rund eller mangekantet, og som regel har det to eller tre etasjer med murte hvelv eller solide, krysslagte bjelkelag. I vårt land er donjonen alltid omgitt av et retransjement. Det er egentlig et rommelig utenverk som også gjerne var tilleggsareal til regulære vollbefestninger. I større tårnfestninger har retransjementet samme funksjon som enceinten i vollbefestningen og rommer gjerne tilsvarende bebyggelse og aktiviteter.
