Tyske anlegg i Forsvarets eie

Fortsatt er omfanget av ekstyske anlegg i Forsvarets eie relativt høyt. Dette henger sammen med at mange anlegg ble overtatt av Forsvaret etter krigen og har vært i bruk frem til idag. Dermed er de også uløselig knyttet til det moderne norske forsvarets historie. Først innenfor de seneste fem år har en massiv utfasing funnet sted. Blant annet er flertallet av de tysketablerte fortene nedlagt – i forbindelse med den pågående omorganiseringen av Forsvaret og som et resultat av opphøret av «den kalde krigen». Denne prosessen er imidlertid ikke sluttført.

Det følgende vil omhandle tyske anlegg som fortsatt befinner seg i Forsvarets eie, og ettersom kystfortene behandles i en egen artikkel, skal befestningene bare i liten grad omtales her.

Fangeleire en saga blott

Bruken av krigsfanger utgjorde en viktig forutsetning for omfanget og progresjonen i tyskernes byggevirksomhet. Fangene ble i stor utstrekning satt til rent slavearbeid. De ble for en stor del forlagt for seg, og bare i de nordligste fylkene eksisterte det 40 slike fangeleire.

I forbindelse med store prosjekter kunne det være mer enn en fangeleir. Ved mindre anlegg nøyde man seg med å reise det nødvendige antall fangebrakker. Man brukte vanligvis enkle enetasjes trebygninger både til forlegning og til andre formål, og vakttårn ble oppført der man anså det nødvendig. I anleggene inngikk også en appellplass. Selve bygningene var uisolerte råbygg og utgjorde den aller enkleste utgaven av tyskebrakker.

Av det store antallet fangebrakker er i dag bare et ørlite antall tilbake, og ingen av disse er i Forsvarets eie. Flertallet av brakkene, som hadde huset russiske, jugoslaviske og andre utenlandske fanger, ble etter krigen brent eller revet av hygieniske årsaker. De gjenværende brakkene ble i stor grad nyttet som landssvikleire for NS-fanger. Noen få ble sendt nordover som hjelp til Finnmarks befolkning. Men det store antallet tyskerbrakker som ble «eksportert» til Nord-Norge etter krigen var bygget for tysk personell under krigen.

Høystatusanlegg og «trivialarkitektur»

Enkelte grupper hadde høyere status enn andre innenfor det tyske forsvaret. Ubåtvåpenet utgjorde eksempelvis en «overklasse» innen marinen, og følgelig hadde den gjennomgående meget gode forlegnings- og leirforhold. Dette kan avleses i leirstruktur og i bygningsmessige kvaliteter, tildels også i opparbeidelsen av utearealene.

Høystatusbygningene var gjerne bedre isolert, var relativt store og hadde rommelige kvarterer. Ofte består de av to etasjer og preges av et forseggjort arkitektonisk utstyr, dels med søyler og svalgangsimitasjon. Fellesrom som peisestuer, haller og spisesaler var gjennomgående i store dimensjoner, de hadde kasseterte tak, og ikke sjeldent var rommene dekorert med malerier på vegg og i himling. Svært mange større saler var tilrettelagt for scenefremføringer og kinofremvisninger, og noen steder hadde man innebygde losjer for musikere.

Dette må sees i sammenheng med at tyskerne, i likhet med andre krigsmakter, hadde en egen velferdsorganisasjon (Wehrbetreuung) som skulle gjøre forholdene så hjemlige som mulig for offiserer og menige. Velferdsorganisasjonen arrangerte store konsertturneer i de tyskokkuperte områdene, og mange av Tysklands fremste kunstnere deltok.

I høystatusanleggene inngikk peis i alle rom som var tilrettelagt for avslapning og uformelle sammenkomster. Mange peiser har en gedigen utforming som stilmessig skiller seg fra samtidige norske peiser. I slike rom inngikk også karakteristiske store smijernslysekroner med smårutete skjermer og ditto lampetter av en type som man fortsatt finner i tyske kneiper. Stilmessig hentet mange av disse anleggene impulser fra eldre norsk trehusarkitektur og dragestil. Dette gjelder for eksempel sentrale bygninger på Lahaugmoen foruten vaktbygget på Heistadmoen. Men i hovedsak karakteriseres de av et «tysk romantiserende» stiluttrykk.

Flere steder fikk utearealene en parkmessig opparbeidelse, og i etablissementer som Vatneleiren ved Stavanger innførte man vegetasjon fra utlandet i forbindelse med en omfattende arealopparbeiding, der grøntanlegget ble satt i stand av 30 norske gartnere under ledelse av en tysk overgartner. Innførte tresorter finnes for øvrig på Persaunet ubåtforlegningsleir i Trondheim.

Felles for slike leire er også at de har en helt klart permanent karakter, noe som understrekes av solid bygningsmessig utførelse. Men selv om høystatusleirene gjerne har et relativt individuelt preg, dreier det seg hovedsakelig også her om typebygg – til tross for at de altså har fått en mer forseggjort «innpakning».

Flertallet av små og mellomstore leire karakteriseres imidlertid av enkel byggeskikk og vil nok av mange kunne betegnes som ordinær arkitektur. De har også flere likhetstrekk med hverandre enn høystatusleirene, fordi bygningene gjerne fremtrer i sin enkleste typeutførelse. Særlig disse enkle og gjerne enetasjes trebyggene med smårutete vinduer er det som folk flest forbinder med «tyskerbrakker ». Bygningenes dimensjoner og romvolum er langt mindre enn i høystatusleirene, samtidig som det arkitektoniske raffinementet begrenser seg til enkle trepaneler og i noen tilfelle innvendige brystningspaneler. Bygningsmessig har slike anlegg i hovedregelen et mindre permanent preg og kan grense til det feltmessige. I disse leirene måtte offiserer og mannskaper i langt større grad dele bygninger, spiserom og velferdstilbud.

På samme måte som man kan skille mellom høystatusleire og vanlige anlegg, fikk det hierarkiske skillet mellom offiserer og menige også bygning-smessige konsekvenser. Generelt hadde offiserene høyere bostandard; de hadde egne spisesaler og samlingssteder som peisestuer og i endel tilfelle også «Bodegaer» og «Bierstuben». I de store leirene hadde også underoffiserene egne messer og liknende. Høyere offiserer bodde ofte i 4-mannshytter eller hus med fire rom og felles peisestue, men uten kjøkken.

Tysk typebyggeri med lokal tilpasning

Flertallet av ekstyske bygninger er oppført i tre, noe som ligger i kortene i vårt trerike land. Og på samme måte som anleggenes og bygningenes utforming speiler deres status, er det også mulig å spore visse regionale forskjeller på landsbasis. Blant annet er mange av tyskerbrakker på Sør- og Vestlandet oppført i en slags «bungalowstil», det vil si at de gjerne er oppført i en etasje og har helvalmet tak med slak takvinkel og smårutete vinduer. Utforminggen har tydeligvis røtter i funksjonalismens «byggmesterarkitektur», altså i byggmestertegnede villaer og bungalower med mange av de samme kjennetegn. Dette gjelder også bruken av liggende trepanel som hyppig ble anvendt, men her hadde nok også Vestlandets byggeskikk en viss innflytelse.

På samme vis preges mange av tyskerbrakkene på Østlandet, i Trøndelag og i de nordlige landsdeler av saltak og stående panel samt av smårutete vinduer. Og dette kan nok tilskrives innflytelse fra lokal byggeskikk og norske entreprenører. I visse tilfelle engasjerte man endog norske treskjærere til å utføre vikingtids- og stavkirkeinspirerete dekorarbeider. Bruken av de enkelte typetegninger kan også være knyttet til hvilken forsvarsgren som stod for arbeidene. Blant annet bygget både marinen og hæren kystbatterier som løsningmessig avvek en del fra hverandre. De betraktninger som her er gjort bygger på generelle inntrykk knyttet til primærmaterialet som har vært undersøkt i prosjektperioden. I enkelte tilfelle, det gjelder eksempelvis Øysand leir utenfor Trondheim, har man belegg for å påstå at denne leiren, og trolig også de øvrige tyskbygde leirene i området, ble forsøkt kamuflert som typiske gårdsanlegg i det trønderske jordbrukslandskapet. Den tyske byggevirksomhetens tilpasning til lokal byggeskikk, foruten dens andre regionale forskjeller, reiser interessante problemstillinger egnet for videre arkitekturhistorisk forskning.