Hegra festning har, ut fra et nasjonalt og internasjonalt perspektiv, stor verneverdi både som et av de mest representative anleggene bygget etter unionsoppløsningen i 1905 og som nasjonalt symbol for norsk vilje mot tysk okkupasjon i 1940.
Forskjellige mosearter vokser på steinmurene. Foto: RLH.
Hovedkommandotårn til høyre og kommandotårn for 7,5 cm kanoner i bakgrunn.
Skyttergrav i øst med berme og overdekning.
Rester etter underoffisersbrakke på fredsleiren fra 1916. Foto RLH.
Hegra festning er i Stortingsmelding 54 (1992–93) Nasjonale festningsverk omtalt som ett av 14 særskilte militærhistoriske anlegg med stor verneverdi. Disse anleggene «har vært av betydning for norsk rikspolitisk historie, ved at de har vært knyttet til statsmaktens virke, og ved at de er knyttet til markante begivenheter i vår historie.» Tiden da Hegra festning ble bygget representerer en epoke av stor betydning for Norge som nasjon og for Staten som byggherre. Man ønsket å bygge en ny forsvarslinje tilpasset den nye situasjonen: Svenskene angrep ikke i 1905, men man utelukket ennå ikke at de igjen kunne komme over grensen. Utbyggingen av festningen må derfor sees i sammenheng med de store sosiale, økonomiske og militærpolitiske endringene på den tiden. Også i lokal sammenheng er festningen verdifull, fordi den tilhører lokalsamfunnet, og utgjør en del av den lokale forsvarshistorie. Det kan f.eks. nevnes at festningens oppføring var helt avhengig av lokal arbeidskraft og fagkompetanse.
Anleggets grad av autentisitet er meget høy. Det er et objekt med stor dokumentasjonsverdi, også i forhold til andre godt bevarte eksempler innen samme kategori. Festningen er et av de viktigste og best bevarte anleggene i Trøndelag bygget etter unionsoppløsningen i 1905. Alle elementer som utgjorde hovedfortet i 1910 er godt bevart, og de fremskutte utenverkene er forholdsvis intakte, noe som er nokså unikt. I tillegg er det lett å se skadene fra hendelsene i 1940 og dette har også en historisk- og pedagogisk verdi. Hegra festning slik den var ved ferdigstillelsen, kommer i dag tydelig frem ved sin opprinnelige arkitektoniske utforming. Strukturen er lite forandret: alle konstruksjoner er bevart, kun dører og andre innredningselementer i «myke» materialer er forsvunnet. Batterianleggene på Kleivplassen og Svartåsen har en stor grad av opprinnelighet. De har stått forholdsvis uforandret siden 1926, da festningen ble stilt i reserve. Kun bygningene som utgjorde leiren på Kleivplassen er borte, men grunnmurene er fortsatt i behold. Hele anlegget bærer imidlertid preg av å være gjengrodd. Vegetasjonen har vokst så mye at det ikke lenger er mulig å gå verken i skyttergravene, på veien til Svartåsen, eller se ut mot dalene.
Hegra festning er et unikt anlegg med stor arkitektonisk- og kulturhistorisk verdi. Fjellanlegget med ulike rom knyttet til forskjellige funksjoner er godt bevart og viser hvordan festningen fungerte. Skyttergraven, mitraljøsestillingene, kanonstillingene og kommandotårnene er også godt bevart og utgjør til sammen en verneverdig helhet. Det fortifikatoriske anlegget er karakteristisk for militæranlegg fra denne perioden – dette gjelder både den arkitektoniske utformingen og konstruksjonsteknologien. Armerte betongkupler, sementgulv og naturstein fuget med sementmørtel forteller om en brytingsperiode hvor tradisjonelle materialer og håndverksteknikker kombineres med moderne – og fremdeles lite utbredt – bruk av armert betong. Militært sett preges perioden av kampene om Port Arthur i 1904 mellom Russland og Japan. Erfaringene derfra satte i gang utviklingen av automatvåpen og håndgranater og mange land, med Tyskland i spissen, så betydningen av kraftigere haubits og granatskyts. Dette førte til nye tanker angående utforming av befestninger og andre forsvarselementer.
Festningens opprinnelige bygningsmiljø er dessverre borte, men grunnmurene, stein og plattformer forteller om den historiske utviklingen av anlegget. På grunn av sammenhengen med aktivitetene på hovedfortet, er det viktig at også disse sporene bevares som historiefortellende elementer i landskapet. Sporene etter bygninger inngår i verneplanen som del av det militærhistoriske landskapet på Hegra festning. Foreliggende tegningsog fotomaterialet vil kunne gjøre en rekonstruksjon av bygningsmassen mulig.