Konstruksjoner
Bygningsmassen på Fredriksvern omfatter en rekke murbygninger, hovedsakelig mindre volumer. Bygningene fordeler seg konstruksjonsmessig på to hovedtyper: utmurt bindingsverk (bl.a. i 0001 Hovedvakten og 0004 Smia) og bruddstensmur (bl.a. i fortifikasjonene, i deler av 0005 Befalskjøkken og messe og 0024 Steinbrakka, sistnevnte med spekkede murer). Vi finner også kombinasjonsteknikker, ikke minst i 0019 Krutthuset, hvor vestveggen er i tegl, mens de øvrige veggene er i mer solid gråstensmur med kontreforter (kfr. katalogdelene).
Materialer og teknikker
Til bygninger og fortifikasjoner på Fredriksvern er det etter all sannsynlighet benyttet bruddsten fra lokale brudd. Teglsten stammer antagelig fra flere forskjellige kilder. Mye er nok brent på teglverk rundt Oslofjorden eller importert fra København og Holland. I 1757 finner vi f.eks. nevnt leveranser av 20 000 mursten fra Tønsberg og 36 000 hollandske mursten.
Bindemiddelet har vært kalk. Vanlig luftherdende kalk hadde vært enerådende innen murerfaget siden middelalderen, også i festningsmurer. Kalken til Fredriksvern kom i stor grad fra Langøya utenfor Horten (Olafsen 1961 I: 49, 55), men vi finner også dokumentasjon for leveranser fra Slependen i Asker (Olafsen 1961 II: 194). Etter all sannsynlighet ble den levert som melkalk, dvs. kalk som er tilført en mindre mengde vann rett etter brenning og derfor var blitt pulver, oppbevart på forseglede tønner. Når kalken skulle brukes kunne den leskes og tilsettes sand og slik bli til mørtel eller murkalk som var egnet til sammenføyning av stenmaterialet. Den leskede kalkmassen kunne også foredles til kulekalk gjennom lagring i såkalte kalk-kuler. Kulekalk var spesielt egnet til puss og kalkhvitting.
Vanligvis brukte man en ren luftkalk til bygningsformål. Kalken fra Langøya er imidlertid naturlig hydraulisk, dvs. at den herder også under vann pga. sitt leirinnhold. En slik kalk var ved tilsetning av sand «særdeles tjenlig» til «Rapning af Mure der vende mod Veiret, til Beklædningsmure, Grundmure, Kjældermure o.s.v.» (Broch 1848: 140). Mørtelen som skulle brukes til puss har antagelig vært armert med svinehår for å gjøre den mer fleksibel. Hår ble også gjerne tilsatt mørtel som skulle brukes til å fuge rundt dører og vinduer, slik at fugen ble mer diffusjonsåpen, og til mørtel som ble brukt til understrykning av tegltak.
Produksjonen av såkalt portlandsement – det vi idag kaller sement – skal i Norge ha tatt til i 1892 (ved Christiania Portland Cementfabrik på Slemmestad). Ihvertfall på 1920-tallet hadde portlandsement avløst hydraulisk kalk på utsatte flater. Sement ble lenge bare brukt der det var behov for å skape en sterkere og mer vannavvisende mørtel eller fremskynde herdingen, og det er sannsynlig at det på Fredriksvern først ble anvendt til bygningsmessige formål i etterkrigstiden. Siden har den imidlertid – her som i mange andre historiske miljøer – vært nærmest enerådende til reparasjoner av eksisterende bygninger og anlegg, med uheldige følger.
Tidlig portlandsement var antagelig et bedre egnet produkt enn dagens sement, som leveres svært finmalt. Dette gir kortere herdetid og mindre fleksibilitet i ferdig herdet puss. Dette viser seg i spekkingen på festningsmurene, hvor nyere reparasjoner viser en sterk tendens til oppsprekking.
Overflatebehandling av murbygninger har tradisjonelt vært formålstilpasset: Innendørs må man i analogi med observasjoner fra andre festningsverk anta at limfarve ble benyttet i interiører til et stykke inn på 1900-tallet. Utvendig ble pussede bygninger kalket.
TYPISKE SKADER. Festningsmur med behov for utbedring. Foto: Roberta Havran
Skader, vedlikehold
Bygninger såvel som fortifikasjoner synes generelt å være i god stand. Grunnen er stabil og setninger har ikke vært noe stort problem. I den grad utglidninger m.v. har forekommet, har det skyldtes manglende vedlikehold. Idag kan det være et problem at utette murkroner i kombinasjon med bruk av diffusjonstett sementmørtel i murverket skaper grobunn for frostsprengninger og nedbrytning av kalkbruk lengre inne i murverket. Dette er ikke systematisk kartlagt, men det er et generelt behov for spekking av festningsmurer med kalkmørtel. Før det må sementreparasjoner fjernes.
Beddingene foran galeiskurene (0012–0016) er sterkt værutsatt, og må derfor med intervaller omstøpes og refundamenteres. Det samme gjelder forstøtningsmuren fra dampskipsbryggen henimot kanalen. Forstøtningsmuren langs kanalen er generelt noe mindre utsatt, men ligger under for samme type problematikk.
Murbygningene synes generelt å være i god stand, men det må antas at reparasjoner med sementbaserte produkter og diffusjonstette overflatebehandlinger gjennom en årrekke har generert skjulte skader.
Reparasjoner og vedlikehold
Det viktigste skadeforebyggende tiltak for murverk er antagelig å holde tak og murkroner tette og vegetasjonen borte fra murene. Vedlikeholdet av murene bør nyanseres etter murverkets karakter. Det bør benyttes rene kalkmørtler både til muring og puss. Rene sementmørtler må under ingen omstendighet benyttes.