Den 29. januar 1750 besluttet kong Fredrik V at det skulle anlegges et fortifisert orlogsverft i Stavern i Norge: Fredriksvern verft. Omfattendebyggearbeider tok til, og allerede i 1754kunne verftssjefen innberette at «alle Bygninger(…) som efter Ordre skulde opføres af Muur og Bindingsverk er til 1754 Aars udgangbragt udi fuldkommen Stand undtagen Kirkenog de feilende Afdeelinger i Magazinet, ligeledesat alle Laftebygninger eller Vaanhuse er istand til Beboelse…» (sitert etter Schiøtz 1919:41) Fartøybyggingen kunne dermed begynne,men København holdt igjen og det første fartøyet;galeien Moss, gikk av stabelen først den30. september 1762. Deretter fulgte en rekkefartøyer, og i 1774 var Fredriksvernflotiljenkomplett med sjøsettingen av verftets enestefregatt, Christiania. Fartøyene ble imidlertidsnart både avlegs og lite sjødyktige, og da detkom en ny ufredsperiode fra 1808 startet deten ny byggeperiode med andre og mer tilpassedefartøystyper på verftet. Et av de siste fartøyenesom ble bygget i denne perioden varorlogsbriggen Fredriksværn, som gikk av stabeleni 1814.
Fredriksvern ble et sentrum for den maritime militære virksomheten i Norge, med en betydelig kompetanse på alle områder som hadde med fartøybygging, sjømannskap og operativ sjømilitær virksomhet å gjøre.
Etter 1814 ble Fredriksvern hovedstasjon for den norske flåten. De norske sjøoffiserene ble utdannet ved Det Kgl. Norske Søcadetcorps (senere Sjøkrigsskolen) som ble etablert her i 1817. Marinetiden opphørte i 1896, da all virksomhet var overført til Karljohansvern i Horten. Etter dette var etablissementet sommerøvingsplass for Krigsskolen frem til 1934. Da overtok Luftvernregimentet, og det gamle verftet ble et senter for utdanning av luftvernartillerister. Denne oppgaven ble også videreført etter krigen, da integrert i Luftforsvarets skolesenter Stavern. I 2002 opphørte den militære aktiviteten ved verftet.
Gjennom sitt mer enn 250-årige virke har altså Fredriksvern verft vært garnison for alle forsvarsgrener. Den befestede opplagshavnen på Stavernsøya har en enda lengre, om ikke like broget historie. Denne verneplanen er fra Forsvarsbyggs side dels et produkt av en ambisjon om å forsyne alle de nasjonale festningsverkene med egne verneplaner, men også av et ønske om å «beskikke sitt hus» når den militære aktiviteten nå er avviklet.
Det overordnede mål med verneplanen er allikevel å bidra til at Fredriksvern også i fremtiden kan være bærer av de kvaliteter og den viktige del av norgeshistorien verftet representerer.
Nasjonale festningsverk
Som følge av den økende erkjennelsen av hvilke kulturverdier Forsvaret besitter, fremla Forsvarsdepartementet i 1993 St.meld. nr. 54 (1992–93) Nasjonale festningsverk. Her er det behandlet ti større og fire mindre festningsverk i Forsvarets eie, herunder Fredriksvern verft. Meldingen konstaterer at kulturminnevern er et sektorovergripende ansvar som Forsvaret må ta sin del av, som en integrert del av Forsvarets generelle satsning på miljøvern. I meldingen trekker Forsvarsdepartementet opp en del grunnleggende retningslinjer for forvaltning av de nasjonale festningsverkene, bl.a. at det må utarbeides forvaltningsplaner.
Forsvarets egne forpliktelser innen kulturminnevern er nedfelt i Forsvarsdepartementets direktiv for eiendommer, bygg og anlegg (EBA). Her heter det under kap. 8.2 at «Forsvaret skal, der det er regningssvarende, ønskelig og praktisk mulig for Forsvarets primærproduksjon, søke å utnytte kulturminnene til egen virksomhet. Der dette ikke er hensiktsmessig eller der FD gir spesielle bestemmelser, skal kulturminnene søkes avhendet med klausul om bevaring.»
I Forsvarsdepartementets vedtekter for Forsvarsbygg (fastsatt av departementet 21.12.2001) heter det under kap. 2 «Hovedoppgaver» at Forsvarsbygg skal «ha ansvar for forvaltning, drift og vedlikehold av EBA, herunder at vernehensynet er ivaretatt ved forvaltning, drift og vedlikehold av nasjonale festningsverk, øvrige byggverk og minnesmerker av kulturhistorisk verdi, samt ivareta miljøhensyn for EBA».
Landsverneplan for Forsvaret og verneplaner for de nasjonale festningsverkene
I 1995 ble Forsvarets kulturminneprosjekt (FKP) igangsatt som et samarbeidsprosjekt mellom Forsvarets bygningstjeneste (FBT), Forsvarsmuseet og Riksantikvaren. Én av oppgavene for prosjektet var å legge til rette for en forenkling av kassasjonsprosessen i forbindelse med en omfattende reduksjon av Forsvarets eiendomsmasse som foresto. En landsverneplan som systematisk oppregnet de mest verneverdige objektene innefor eiendomsporteføljen ble ansett som et uvurderlig arbeidsredskap for denne prosessen. Planen (heretter kalt landsverneplanen) forelå ferdigtrykt ved årsskiftet 2000/2001 og inneholder en samlet oversikt over verneverdige bygninger og anlegg i Forsvarets eie samt forslag til vernekategorisering.
For å vinne erfaringer og løse konkrete behov, ble det i 1995 som et pilotprosjekt utarbeidet verneplan for Bergenhus festning i regi av FKP. Verneplan for Akershus festning ble påbegynt høsten 1996 og forelå i endelig form i 1998. Den ble utarbeidet av FBT i samarbeid med Riksantikvaren, Forsvarsmuseet og NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) m.fl. Arbeidet bygget på og videreutviklet prinsippene for verneplanen for Bergenhus og kom til å bli normdannende for de andre verneplanene. Verneplanen gir den første samlede oversikt over verneverdiene på Akershus festning og er et pionérarbeid med hensyn til beskrivelse og klassifisering av selve festningsanlegget. Den er laget digitalt og foreligger både som trykksak og på CD. Innen utgangen av 2006 er det meningen å ferdigstille planer for Oscarsborg festning, Karljohansvern orlogsstasjon, de tre eks-tyske fortene Møvik, Austrått og Trondenes, samt Kongsvinger, Fredrikstad, Fredriksten, Hegra og Kristiansten festninger.
Utarbeidelse av verneplaner er en del av oppgavene definert i Forsvarsdepartementets direktiv for eiendom, bygg og anlegg (EBA), kap. VII Arealplanlegging, miljøvern og kulturminnevern. Forsvarsbygg har det overordnede ansvaret for arealplanlegging og kulturminnevern.
Forsvarets miljøvernarbeid
I Forsvarets Handlingsplan for miljøvern utgitt i november 2002 står det som hovedmål at mangfoldet av kulturminner og kulturmiljø skal forvaltes og ivaretas som bruksressurser og som grunnlag for opplevelse og videreutvikling av fysiske omgivelser. Et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer, herunder kulturminner av nasjonal verdi, skal tas vare på og forvaltes i et langsiktig perspektiv som kunnskapskilder og grunnlag for opplevelser for dagens og fremtidens mennesker.