Ved vedlikehold og restaurering av bygninger og anlegg, er det et viktig prinsipp at man benytter samme materialer og samme teknikker som ved oppførelsen. Utbedring og vedlikehold på murte bygninger bør derfor omfatte fjerning av sementmørtler og skadet kalkmørtel, rengjøring av steinflatene og omfuging med ren kalkmørtel. Ved veldig våte natursteinsmurer bør fugene krafses ut så dypt man kan og la muren stå og tørke et halvt- til ett år før den fuges på nytt. Til muring, fuging og pussing bør det benyttes ren kalkmørtel med den kornkurven mørtel til dette formålet vanligvis har, dvs. grov og skarpkantet sand til muring, finere sand til pussing. Blandingsforholdet har tradisjonelt vært 1:3 for de fleste mørteltyper, men til det siste tynne (ca. 2 mm) pusslag på en ytterveggflate litt fetere, 1:2 ½ eller 1:2. Hva som har vært brukt på det aktuelle byggverk må undersøkes før man beslutter mørtelens blandingsforhold og sammensetning. Hydrauliske mørtler bør benyttes i forhold til hvor værbestandig den pågjeldende bruk tilsier mørtelen må være. Det man bruker må ikke være sterkere enn det, det skal fungere sammen med.
0013 Klokketårnet, oppført i utmurt bindingsverk, kledd med stående glattpanel med not og fjær utvendig og innvendig. Foto: Kjetil Rolseth
Ved nypussing av en yttervegg skal det innerste laget – utkastet – være tynt og med grov sand. Utkastet skal jevne underlaget og danne bunn for grovpussen. Det må ikke brukes sement! Grovpussen legges på i et litt tykkere lag og med litt finere sand, og sluttpussen – finpussen – legges også på i et ikke for tykt lag og med enda finere sand i mørtelen. Grunnen til at mørtelsanden skal være grov innerst, mellomgrov i midten og fin ytterst, er at det fremmer fuktvandringen ut av konstruksjonen. Samlet lagtykkelse på en pusset fasade bør ligge mellom 18 – 22 mm.
Muring og pussing med kalk krever en annen kunnskap og en annen teknikk enn bruk av sementmørtler, og det er derfor viktig at den håndverker som skal utføre arbeidet har god kjennskap til materialer og teknikker.
Opprustningen av festningen i årene 1902–1905 medførte en utstrakt bruk av betong ved nyanleggene av bl.a. kanontårnene. Betongskader må naturligvis repareres med sement, men også her må man ta hensyn til at betongen etter 100 år kan være så dårlig (svak), at bruk av sement blir et for sterkt materiale til vedlikeholdet. En svakere Kcmørtel kan da være et aktuelt materiale. I betongkonstruksjonene er det mye armeringsjern, og jern er brukt i andre sammenhenger også. Rustbeskyttelse med egnet metode må derfor utføres og eventuell utskiftning eller reparasjon må vurderes. Det bør også utarbeides en plan for konservering/ vedlikehold av kanonstillingenes betongkonstruksjoner.
Som overflatebehandling må vi kunne gå ut fra at man i stor grad har anvendt samme materialer og teknikker som på andre festningsverk dvs. murte/ pussetet bygninger ble kalket og bygninger med panel ble malt – hvis de fikk overflatebehandling i det hele tatt. I beskrivelsen for Statens eiendommer fra 1826–1930 er både komposisjonsmaling og linoljemaling nevnt .