1682
Stortårnet bygget etter et stort minerarbeide, antagelig på muntlig ordre fra Gyldenløve selv. Tårnet ble murt av bruddstein, men med bruk av såkalt «blåstein» fra Kommersøya i Holmestrandsfjorden i murhjørner og dekorative detaljer. Gjennom inngangsporten kom man (som idag) inn i gårdsrommet. I arbeidsrapporten for året sies tårnet å være «bragt i fullkommen perfeksjon». (Widerberg 1963: 60, Munthe 1906: 435)
1683
I gårdsrommet ble oppført en forblending av «fin» mur [mursteinsmur] bak døren innvendig. [Antagelig er dette dagens tambur] Porten på vestsiden fikk en blåstein med Christian Vs monogram og årstallet 1682 som sluttstein over portbuen. Vollgang av tre på innsiden av gårdsroms-halvdelen. (Widerberg 1963: 78, Munthe 1906: 435)
1687 - 1691
Et palisadert ravelin anlagt utenfor tårnet mot festningen, altså foran porten. Dette ble i 1691 utvidet til «en stor Ravelin med Palisadering», som stod «i Bulverk af Langtømmer» da grunnen ikke tillot nedramming. Samtidig ble i dette ravelin også oppført «en Bankett, som et Batteri». (Munthe 1906: 435)
1701
I besiktigelsesforretningen er tårnet beskrevet slik: Det 6-kantede store tårn er oppført av massiv mur og perpendikulært avdelt i midten. (…) Fra foten av tårnet går en meget høy bro av tømmer og bord opp til batteriet. De palisaderte verker er ennå i noenlunde god stand. Det lille batteri i ravelinet er derimot helt forfalt. (Widerberg 1963: 95, Munthe 1906: 435)
1718
Stortårnet deltok i beskytningen av de svenske tropper under beleiringsforsøket. (Munthe 1906: 727)
1722
I Rømeling og Sundts relasjon av 21. februar er anført: «Vi finner det tjenlig (...) at tårnet selv blir fylt med jord og innrettet til et flankerende batteri til alle sider.» Forslaget ble ikke fremsatt senere (Widerberg 1963: 163f).
1724
Murene pinnet og rappet ut- og innvendig. En tømmermann reparerte, kledde med planker og forsynte med rekkverk «det galleri av bindingsverk med tilhørende to høye trappeoppganger som var anordnet innenfor gårdsrommet.» (Widerberg 1963: 164)
1750
Omfattende debatt om verdien av de detasjerte verkene. Generalmajor Krogh og oberst Deichmann hevdet at Stortårnet ikke hadde noen betydning og ikke tjente til noen slags defensjon. Feltmarsjall Arnoldt hevdet i sin betenkning at da det tidligere stod batterier på tømmerstillaser i Stortårnet, kunne man beherske et stort område derfra. Nå er tømmerverket forfalt. Demoleringen vil koste mer enn reparasjonen. Fienden finner likevel leilighet nok til å anlegge batterier mot Lynetten og det omkringliggende glacis. Han finner hverken å kunne til- eller fraråde demolering, og velger å stille spørsmålet i bero. (Widerberg 1963: 171ff)
1762
De detasjerte fortenes skjebne fikk sin avklaring på grunn av den utrygge politiske situasjonen dette året. Blant de poster som ble ansett «høyst uomgjengelig fornøden» var bl.a. istandsetting av fortene. Krisen ble avverget uten at utbedringene fant sted, men fortenes status har etter dette tydeligvis vært endret, selv om de ennå fikk ligge urørt i ti år før det ble truffet en endelig bestemmelse om istandsettelse. (Widerberg 1963: 180ff)
1772
I dette uroåret tilskrev general Huth de detasjerte fortene stor betydning for forsvaret av Fredriksten og ga personlig anvisning på hvordan de skulle istandsettes. Blant de arbeider generalen anviste var anlegg av en dekket vei mellom Stortårnet og hovedfestningen, en plan som aldri ble realisert. (Widerberg 1963: 199, 202, 212f, 217)
1773
I 1773 ble tårnets murverk reparert. (Widerberg 1963: 202)
1774
I det approberte prosjektet for året er det anført: «For å forebygge at den mot festningen vendende sidemur av Stortårnet, som er 3½ fot tykk, skal falle ned med det første, er det nødvendig å støtte den innvendig med et par pilarer. Disse kan en utnytte som sidemurer for et lite kruttmagasin, som nå mangler i dette fort [vel fordi hvelvingen i tårnet som hadde tjent som kruttmagasin var blitt konvertert til mannskapsrom]. Det trenges videre endel gresstorv til istandsetting av brystvernene. (Widerberg 1963: 202) Av dette kan vi utlede at magasinet på nordveggen ikke er eldre enn ca. 1775.
1813
Etter kommandantens forlangende ble det reist et stort trestillas med trapp [vel bare en videreføring av den gamle trevollgangen]. Kommandanten hadde også forlangt en sisterne, da fortet manglet brønn, men dette synes ikke etterkommet. (Widerberg 1963: 202)
1826
Ved brannen 18. juni ble skurbygningen på Stortårnet avbrent. (Widerberg 1963: 227) Ifølge de omfattende planer for festningens istandsettelse og utvidelse skulle det på Stortårnets plass oppføres et montalembertsk tårn for en besetning på 80 mann og en bestykning av 20 stk 12 punds kanoner. Gyldenløve og Stortårnet skulle forenes ved krenellerte murer for infanteri både innbyrdes og med festningen. (Widerberg 1963: 228) Naturlig nok ble intet av dette utført. Derimot ble de detasjerte verkene istandsatt. (Widerberg 1963: 234)
1842
I en inventarbeskrivelse av året nevnes den hvelvede kruttkjeller og privetet i festningsmuren. (Statens eiendommer)
1991
Stortårnets inngangsportal utbedret med «Arbeid for trygd»-midler av fire ufaglærte haldensere. (Halden Arbeiderblad 12.9.1991) Arbeidet ble utført med moderne, hardbrent tegl og sementmørtel, og medførte at mye originalt murverk ble fjernet.
