1683
Det første Gyldenløves tårn ble oppført dette år etter en ordre gitt på stedet av Gyldenløve selv I brev til kongen, datert 22. juni 1683, forteller Gyldenløve at han nettopp har vært tre dager i Fredrikshald. Han har nøye observert situasjonen og funnet det tjenlig å trekke inn i befestningen et berg som ligger mot nord, og som en har innsyn til fra dalen ved elven og til nesten alle omliggende daler. Han har derfor truffet forføyning til å legge et lite tårn der. (Widerberg 1963: 79) I arbeidsrapporten for året er anført: «Det lille tårn på berget mot Tistedalen, som hans høye Eksellense forleden sommer anordnet, er helt ferdig med unntagelse av det lille utenverk som er hengt til det, og som bare skal bli oppført av løse stein.»
1684
Palisadering satt omkring tårnet.
1703
Kommisjonen av 1703 foreslo å gjøre tårnet tykkere mot Tistedalssiden, og gi det murt hvelv istedenfor bjelkelag. Hvelvingen ville gi et sikkert magasinrom og god standplass for et massivt batteri. I stedet for de løse murer og palisader som omgav tårnet, ble foreslått å innfatte ytterkantene av fjellet med en massiv mur med et godt terrassert brystvern. Det ble også foreslått en slags kontreskarpe. (Widerberg 1963: 94) Den er vist på et kart som Widerberg gjengir s 91. Kommisjonen ville at arbeidet med Gyldenløve og de andre detasjerte verkene skulle igangsettes første arbeidsår.
1710
I flere uttalelser fra dette tidsrom (referert av Widerberg 1963: 111ff) fremkommer det at de detasjerte fortene har utspilt sin rolle som aktive fortifikasjoner. Bl.a. omtaler C. Schøller i 1715 festningens tre detasjerte verker (Overberget, Gyldenløve og Stortårnet) som unyttige. (Widerberg 1963: 112)
1718
Under beleiringen i 1718 ble fortet nedskutt og ruinert. (Widerberg 1963: 160) Ilden mot Gyldenløve (og hovedfestningen) var rettet fra Stutekollen og tok til om morgenen den 6. desember. Den 7. fortsatte bresjeskytningen mot Gyldenløve, hvor taket ble nedskutt og kanonene gjort ubrukelige. Derfor ble de fornaglet (slått spiker i fenghullene) og ammunisjonen innbragt til festningen. Da man i festningen hadde merket at det var gravet approsjer frem under Gyldenløve, ble ilden fortsatt de neste netter med musketter og håndgranater fra Gyldenløve, med kanoner fra Overberget og Stortårnet og med mortere fra hovedfestningen. Om morgenen 8. desember gjenopptok svenskene ilden mot Gyldenløve med 6 kanoner, inntil de kl. 3 gikk til storm på fortet med 200 grenaderer. Det var lagt en ganske plan bresje i muren, så man kunne ri inn over den. Carl XII var selv med å reise stormstiger mot Gyldenløve og var den andre til å bestige muren. Kl. 4 var fortet i svenskenes hender. De tok en underoffiser og 16 mann til fange. (Munthe 1906: 727f)
1719
I en forestilling angående arbeidet på de norske festningene sommeren 1719 anførte den danske generalkvartermester Scheel bl.a. at fortet Gyldenløve måtte settes i god defensjonsstand og at det ruinerte tårn måtte «hvelves bombefritt til kruttets forvaring». Ved kgl. res. av 2. mai ble gjenoppbyggingen godkjent og midler bevilget, men arbeidet kom ikke i gang: Det viste seg umulig å fremskaffe de nødvendige materialer. (Widerberg 1963: 160)
1720
Arbeidet tok til i juni med å rive det gjenstående av det gamle verk og rydde bort steinen, så man kunne komme til med mineringen. Så ble murerarbeidet satt i gang med en styrke på 200 mann. (Widerberg 1963: 160f)
1722
Gyldenløves tårn med hvelving og tak ble gjort helt ferdig. Taket ble lagt med takstein i kalk. I gavlen ble fire fag bindingsverk bygd ut. Taket ble kronet med et par dreide treknapper, som ble malt med spanskgrønt. Videre ble det oppført en corps de garde. (Widerberg 1963: 162)
1723
Resterende arbeid med murene fullført, samt det nødvendige jordarbeide. Videre ble det kjørt på store mengder torv til terrassering av murene omkring Gyldenløves tårn. (Widerberg 1963: 163)
1752
I den danske oberst Hauchs rapport heter det at Gyldenløves tårn er i god stand, mens de omgivende verker er nesten aldeles forfalt. Etter hans mening var ikke de detasjerte verkene verdt reparasjon, da de bare svekker festningens garnison til ingen synderlig nytte. Han fkk tilslutning året etter av generalmajor Rømeling og fortifikasjonssjef Scheel. De fremholdt bl.a.: Verkenes provisoriske murer er på mange steder falt helt ned. De kan bare yte et dårlig forsvar. En reparasjon vil kreve store omkostninger og være til liten nytte. Alle tre verker er dårlig plassert. På grunn av sin høye beliggenhet og de nærliggende daler og senkninger kan de gjøre fienden liten skade. Jo nærmere fienden kommer, desto mindre har han å frykte fordi han kommer under fiendens kanoner (dvs. at han kommer så nær vollen at han ikke lenger kan treffes, fordi alle skuddene går over ham). Derfor er de mer til skade enn gavn for hovedfestningen. Om de blir forlatt så tidlig at artilleriet og besetningen kan reddes, eller om de forsvares og blir inntatt av fienden, så har fienden i begge tilfeller her batterier som han kan beskyte festningen fra. På Overberget og i Gyldenløve finner han sikre oppbevaringsrom for ammunisjon. (Widerberg 1963: 171)
1754
På initiativ fra kommanderende general, H.J. Arnoldt, ble det nedsatt en kommisjon for å utrede spørsmålet om de detasjerte verkenes stridsverdi. Kommisjonen påpekte for Gyldenløves del at fortet med unntak av tårnet er i dårlig forfatning. Den nytte det kan gjøre er at det med et par kanoner kan beskyte en slette ved Risum og det terreng som ligger mellom fortet og festningen. Fortet kan dårlig forsvare seg selv Fra hovedfestningen har det ingen defensjon. Fra Overberget har det bare på én kant litt defensjon uten synderlig effekt. Fienden kan nemlig sette seg i dalen tett under den klippe som Gyldenløve ligger på, uten at han kan bli sett eller nådd, hverken fra Gyldenløve eller Overberget. Tvert overfor den smale dalen fins det klipper nok å anlegge batterier på mot fortet. Når fortet er inntatt, finner fienden batterier mot festningen, kruttkjeller og andre fordeler. Følgelig anbefalte kommisjonen å rasere fortet. (Widerberg 1963: 172)
1755
General Arnoldt skrev nå selv en betenkning som gikk sterkt i rette med kommisjonen. Han skriver at en fiende kan angripe Fredriksten fra to steder, fra Knardal-sletten eller Risumdalen. Sistnevnte kan ikke ses fra hovedfestningen, unntatt fra et enkelt batteri. Naturen har imidlertid dannet to klipper som frontalt kan enfilere dalen, og som de to fortene Gyldenløve og Overberget er anlagt på. Dette er en stor fordel for Fredriksten. Gyldenløve har et bombefritt tårn med skyteskår for seks kanoner av 12-18 punds kaliber. Av disse kan to stykker beherske Risumdalen frontalt. På det område som er innesluttet av retransjementet kan det også stå noen kanoner, og det er mulig å anlegge nok et forsenket batteri mot Risumdalen. Hva verkets angivelig slette tilstand angår, er murverket ennå i god stand. Det er jordarbeidet som i mange år har vært forsømt. Gyldenløve får all den defensjon fra hovedfestningen og fra Overberget som behøves, unntatt mot øst. Her er det en høy bergvegg som bare kan inntas ved et overraskelsesangrep, slik det skjedde i 1716. Dersom fienden skulle ønske å bruke fortet mot hovedfestningen, må han bryte ned noen murer for å få en front. Dette arbeide blir han spart for hvis fortet er demolert. Å fjerne alle materialene etter en evt. demolering vil koste alt for meget. Blir materialene liggende, finner fienden en større front og materialer nok til å bygge brystvern for sine batterier. Det koster ham nå ikke en eneste mann å innta berget. Hvis derimot Gyldenløve blir opprettholdt og satt i stand, noe som vil koste mindre enn å demolere verket, må han ofre både tid og folk, før han fra denne kanten kan forsøke noe mot hovedfestningen. Også flere andre offiserer hadde sterke meninger om dette spørsmål. (Widerberg 1963: 176ff)
1785
Istedenfor flesjene som general Huth hadde anvist i 1772, ble det nå ført opp et lite tenaljeverk av gråstein uten kalk (1106 Gyldenløves 2. utenverk). Til en sikker kommunikasjon mellom dette verk og fortet ble i 1787 den ene fase av tenaljeverket fortsatt med gråsteinsmur langs nordre side av fortet i en lengde av 92 skritt. (Widerberg 1963: 200)
1789 - 1805
Fortets palisadering fornyet. (Widerberg 1963: 200)
1793
General Huth lot utarbeide et prosjekt for Overberget og Gyldenløves om- og påbygging til en slags kasematterte tårnbygninger. Forslaget er av fortifikasjonshistorisk interesse fordi det vitner om at den franske fortifikatørens Montalemberts idéer, som hos oss fikk sitt viktigste nedslag på Oscarsborg, allerede begynte å vinne innpass. Det skulle imidlertid aldri bli realisert. (Widerberg 1963: 219)
1801
Den mansbachske kommisjon uttalte om fortet: «Fortet Gyldenløve er visstnok lite, men er likevel et meget godt utenverk Blant dets mange fordeler kan det kommandere styrtningen bak Overberget, som derfra ikke en gang kan sees. Om en fiende skulle innta fortet, kan han ikke stille en eneste kanon der mot festningen, uten at den straks vil bli ødelagt sammen med de svake murene som vender mot festningen. Fortet er også i full stand på noen brystvern nær.» (Widerberg 1963: 201)
1813
Bankettene igjen fjernet og vollgangen senket. Batterier igjen innrettet og montert med svært skyts. (Widerberg 1963: 201)
1815
Etter etableringen av unionen med Sverige frakjente ingeniørbrigadens sjef Fredriksten enhver betydning som landfestning og tilla den meget liten betydning som sjøfestning. Hvis man «av aktelse for dens gamle heder» allikevel skulle vedlikeholde den, burde i hvert fall de detasjerte fortene (herunder Gyldenløve) sløyfes. Dette ble imidlertid aldri realisert. (Widerberg 1963: 225)
1826
Brannen 18. juni kom ikke til å ramme Gyldenløves tårn, men de andre bygningene på verket ble nedrevet for ikke å bli antent og dermed sette tårnets kruttbeholdning i fare. Kommisjonen som leverte forslag til gjenreisning av festningen foreslo for Gyldenløves del et montalembertsk tårn i forbindelse med en kaponnière beregnet for 350 manns besetning og en bestykning av 40 korte 24-punds kanoner (Widerberg 1963: 228). Widerberg finner det merkelig at dyktige offiserer kunne fremsette en plan som ikke bare stod i skrikende misforhold til statens daværende økonomiske evne, men også til vurderingen av festningens daværende betydning. Planen ble da heller aldri realisert. (Widerberg 1963: 231)
1836
Gyldenløves tårn var nå, sammen med tilsvarende på Overberget, innrettet som permanent lagringssted for festningens kruttbeholdning. (Widerberg 1963: 234)
1842
Tårnet beskrives nå å være innrettet med dobbelte og enkelte stillaser til kruttønner, og fortsatt i bruk som kruttmagasin. I fortressen oppført en liten brønn av gråstein og en lynavleder med forgylt kobberspiss. (Statens eiendommer)
1899
En befestningskomité foreslo reetablering av Fredriksten som festning, fordi den i kraft av sin beliggenhet utgjorde den taktiske nøkkel til forsvaret av Tistedalsvassdraget. Komiteens forslag gikk bl.a. ut på å innrede Gyldenløves kruttmagasin for en 7,5 cm festningskanon i pansertårn. Dette ble fulgt av en omfattende debatt som Widerberg refererer inngående. (Widerberg 1963: 250f)
1902 - 1903
Resultatet av de mange overveielser ble for Gyldenløves del plassering av en 12 cm tårnkanon i det gamle tårnet, som ble revet ned til 2. etasjes gulv Gulvet og de indre veggene ble fjernet og jorden gravet ut til fjell. I østre ende av det slik frilagte rom ble standplassen for tårnkanonen bygget opp på samme måte som i hovedfestningen. Vestre del av rommet ble delt i et ammunisjonsrom og en forgang. Som tak ble det lagt et dekke av jernbaneskinner og betong. Betongtaket ble støpt sammen med betongkraven omkring forpanseret og ble med jevn skråning ført utover de gamle tårnmurene. Ved forgangens østre ende ble en steintrapp ført opp til tårnkanonen. Ved gangens vestre ende ble tårnets gamle vestvegg gjennombrutt, og det ble anordnet nedgang til et nytt dekningsrom (jfr. 1108 Vestre tenalje).
1905
Karlstad-forliket innebar for Fredrikstens vedkommende at de nyere fortifikasjonene ble nedlagt og fjernet. Dette kom også til å omfatte Gyldenløve fort. Generelt gikk avtalen ut på at moderne armering og panserkonstruksjoner skulle fjernes, men på Gyldenløve og Overberget skulle i tillegg kanongruvene fylles og stormhindre fjernes. Arbeidet var avsluttet året etter. (Widerberg 1963: 277f)
1971
Kanongruben «tekt til med murverk mot før tre som stadig var utsatt for vær og vind». (Halden Arbeiderblad 26.10.1971)
Det har i ettertid flere ganger vært tatt til orde for å gjenoppføre det gamle Gyldenløves tårn. Bl.a. hevdet daværende riksantikvar Harry Fett og arkitekt Arnstein Arneberg i en betenkning datert 7. des. 1935 at tårnet burde gjenreises så snart som mulig. De anfører at man på grunnlag av gode fotografier kan rekonstruere anlegget med stor nøyaktighet. Generalinspektøren for ingeniørvåpenet uttalte til dette at en evt. gjenoppførelse måtte antas å medføre utlegg
som står i et urimelig forhold til den glede og nytte man kunne få av bygningen. Han anførte fremsynt også at en gjenoppførelse dessuten ville medføre «forandring av det før 1905 istandbragte anlegg – som jo også vil ha sin historiske interesse». (Riksantikvarens arkiv)
