Holmen
Holmen omgis av en festningsmur. Innenfor denne ligger middelalderbygg og ruiner, samt bygninger fra 1700-, 1800- og 1900-tallet. Her er også flere store landskapselementer som alleer, hager, paradeplass m.v. Området som i middelalderen var landets verdslige og geistlige sentrum inneholder bygninger, murverk og ruiner som forteller om Bergenhus’ tidligste historie. På Holmen lå middelalderens kongsgård og området utgjør fortsatt selve kjernen på Bergenhus. Her ligger noen av landets viktigste kulturminner, med Håkonshallen, Rosenkrantztårnet som de mest sentrale. Håkonshallen, Norges største profane middelalderbygning, ble opprinnelig bygd som kongebolig og festsal. Bygningen har klare likhetstrekk med engelske steinhaller fra samme periode. Rosenkrantztårnet regnes som et av hovedverkene innen norsk renessansearkitektur. Det ble påbegynt i 1270-årene av Magnus Lagabøter og ombygd siste gang av lensherre Erik Rosenkrantz i 1560-årene til et kombinert forsvars- og residenstårn. Begge er oppført av gråstein i kistemur med hjørnekvadrer og detaljer av kleberstein. Sammen med Portkastellet fra 1200-tallet og Jørgen Hanssøns ringmur fra 1500-tallet utgjør dette et betydelig miljø av stående byggverk fra middelalderen.
Slottsgården
Bygningenes plassering danner to plasser; Slottsgården mellom Håkonshallen og Kapteinvaktmesterboligen, og den mindre «Brønngården» mellom Kapteinvaktmestergården og Rosenkrantztårnet. Brønngården mellom Kapteinvaktmesterboligen, Portkastellet og Rosenkrantztårnet har fått sitt navn etter brønnen som ble gravd fram etter krigen. Plassen er belagt med bruddskifer på en måte som markerer plasseringen av eldre murverk. Tre av bygningene rundt Slottsgården ble oppført på 1700-tallet og utgjør sammen med Håkonshallen «veggene» i Slottsgården; Plassen avgrenses i nord av Håkonshallens mektige trappegavlfasade, Kommandantboligen ligger på vestsiden mot Vågen, Stallbygningen danner «østveggen» og Kapteinvaktmesterboligen ligger på sørsiden av plassen utgjør samtidig «skilleveggen» mellom Slottsgården og Brønngården. Kapteinvaktmesterboligen fra 1714, er sammenbygd med Portkastellet. Kommandantboligen er fra 1725, og Stallbygningen fikk dagens form i 1795. Bygningene som for en stor del ble gjenoppbygd etter eksplosjonen i 1944 har beholdt sitt barokkpreg; pussede og hvitkalkede gråstensvegger, høyt utsvaiet valmtak og symmetrisk anlagte langfasader med hjørner av hugne kvadre. Slottsgården innrammes også av Jørgen Hanssøns ringmur som går bak Stallbygningen og forbinder Portkastellet med Håkonshallen. Slottsområdet rommer dermed stående byggverk fra middelalderens kongsgård med 1500-tallets tilføyelser og bygninger fra 1700-tallets store festningsutbygging. Belegget i slottsgården ble anlagt på 50-tallet etter at arkitekt Gerhard Fischer hadde avsluttet sine arkeologiske undersøkelser. Plassen ble belagt med heller og gatestein lagt i rutemønster. Sammen med kongeinngangen på Håkonshallen og glassbroen mellom Stallbygningen og Håkonshallen gir dette Slottsgården et tydelig 1950-tallspreg. Gerhard Fischer har også plantet plassens eneste tre, en eik foran Håkonshallen. En bronseplate ved foten av eika siterer arkitektens ord: «Treet skal være et symbol på at det er liv og vekst i det tradisjonsrike kongesete». Bygningsmiljøet rundt Slottsplassen utgjør et visuelt og funksjonelt tyngdepunkt i dagens publikumsbesøk på festningen. Sammen med Rosenkrantztårnet er Slottsgården med Håkonshallen et svært godt eksempel på gjenreising etter 2. verdenskrig.
Ruinlandskap
I siste halvdel av 1800-tallet våknet bevisstheten om hvilke kulturverdier Bergenhus representerte. Dermed fulgte restaureringsarbeider og arkeologiske utgravinger med hensikt å kartlegge middelalderens kongsgård og restene etter den store Kristkirken. Ingen av landete festninger har vært gjenstand for grundigere arkeologiske undersøkelser enn nettopp Bergenhus. Arbeidene ble først ledet av Peter A. Blix, senere overtok Gerhard Fischer (som også ledet gjenreisningen av Bergenhus etter eksplosjonen i 1944). Fischer gjennomførte omfattende utgravinger både i og rundt slottsplassen, samt på Kristkirketomten. Kulturlandskapet rundt Håkonshallen er derfor langt på vei et resultat av Gerhard Fischers arbeid.
Når vi vadrer på området finner vi synlige murrester fra tidligere bygninger. Den andre steinhallen på nedsiden av Håkonshallen og rester av Håkon Håkonssons ringmur. Hekken og St. Sunniva statuen viser hvor den store Kristkirken har ligget. På østsiden av Håkonshallen finner vi rester av kongens solar/ Hundetårn/Rundellen.
Utenfor slottsgården
Beveger vi oss videre rundt på Holmen er finner vi bygninger, bygningsrester og parkelementer fra ulike epoker. Parkanlegget – med alleer og plener - tilskrives i stor grad General Mansbach, som var kommandant på Bergenhus 1828-38. Han plantet lindealleene som danner et triangel på den nordlige halvdelen av festningen. I den sydlige spissen av «triangelet» ligger den ekstyske betongbunkeren, lenge ønsket fjernet, men tilslutt kamuflert med eføy. Spor etter den store Kristkirken – byens domkirke i middelalderen – ble avdekket før siste krig av arkitekt G. Fischer. Han anla senere en hekk som markerer omrisset av kirkens murer og høyalteret. I høyalteret står også en statue av Bergens skytshelgen, St. Sunniva, med navn på de kongene og dronningene som ble kronet og begravet der i middelalderen. Vendt mot innløpet til Vågen står en statue av kong Haakon VII. Den er plassert oppå Vestre sortiport som nå er murt igjen, men som tidligere førte ut til det forsenkede batteri. I tillegg til bunkeren ligger det syv bygninger utenfor slottsområdet. Hovedporten, Hovedvakten, Artilleribygningen og Kaldgarasjen er alle fra 1830-tallet. De tre første har pussede fasader og et klart klassisistisk formspråk, mens Kaldgarasjen som ligger inntil ringmuren er en upusset gråsteinsbygning, opprinnelig bygd som smie. Ingeniørboligen og Regimentsjefboligen er fra tidlig 1900-tallet, den siste tegnet av Ole Landmark. Med unntak av bunkeren har samtlige bygninger på Holmen gjennomgått en del endringer som følge av eksplosjonen i 1944. Hver periode har sine bygninger som forteller om aktiviteten og funksjonen til området opp gjennom tidene. Hovedporten, Hovedvakten, Artilleri- og Regimentsbygningen og Ingeniørbygget knyttet til historisk sett viktige funksjoner på festningen.
Fesningsmurene
Festningens militær- og utbyggingshistorie speiles godt i fortifikatoriske anlegg som festningsmurer og voller. Murene på hovedfestningen, som alle er murt i bruddstein og med gressvoller, har funnet sin form i ulike etapper. Den store festningsutbyggingen som skjøt fart etter slaget på Vågen i 1665 fulgte langt på vei Ruses plan fra 1667. Den gikk ut på å sammenbinde Holmen og Sverresborg til en stor befestning bestående av voller oppbygd av løse stein og jord. Starter man ved Hovedporten (0001)og følger murene rundt festningen mot øst, kommer man først til et av de eldste befestningsverkene. Nattpostens bastion (1005) er en halvbastion har i sin form vært uforandret siden 1600-tallet. Det samme gjelder deler av Østre kurtine (1006) som i sin tid strakte seg fra Nattposten bastion og helt opp til Sverresborghøyden. På begynnelse av 1800-tallet ble festningen ombygd og den østligste delen av denne kurtinen ble revet og erstattet med Den tenajlerte voll (1007). Vollen strekker seg tvers over Koengen med en port i nordligste ende (1015 Nordre sortiport). På nordsiden av porten, mot Bontelabo, ligger Ballasttangens bastion (1008). Navnet er arvet fra et eldre forsvarsverk som lå oppe på Sverresborghøyden. Ballasttangen, som ikke har bastions form, ble ført bort til den eldre halvbastionen «Nordpyntens bastion» (1009) fra 1660-tallet. I den forbindelse ble Nordpynten bygd om og mistet sin halvbastionære form. Murene fra Nordpynten langs Vågen og bort til Sandbatteriet på sørsiden av Rosenkrantztårnet har gjennomgått store endringer. Her finnes kun mindre rester etter 1600-tallsbatteriene «Det forsenkede batteri» og «Ahlefelds batteri». Portrommet ned til Det forsenkede batteri, Vestre sortiport (1016), er murt igjen og fungerer i dag som en plattform for statuen av Kong Haakon. Etableringen av havnesporet på begynnelsen av 1900-tallet førte til demolering 1600-tallsbefestningene langs Vågen og etableringen av Kaifronten (1019), muren på vestsiden av Håkonshallen som er forbundet med Kommandantboligen.