Vedlikehold og skjøtsel
Hovedprinsippet for vedlikehold og skjøtsel av fredete og verneverdige bygninger og anlegg er å bevare så mye som mulig av opprinnelige eller gamle elementer, samt foreta så lite forandringer som mulig. Derved beholder bygningen eller anlegget best sin ekthet og opprinnelighet.
Hvis det må gjøres endringer, f.eks. av hensyn til funksjonelle krav, er det bedre å føye til noe enn å fjerne originale eller gamle deler.
Det beste bygningshistoriske «arkivet» er bygningen selv. Gamle ombygginger bør som hovedprinsipp bevares, fordi de forteller om skiftende bruk og stilretninger i bygningens historie.
Regelmessig ettersyn og vedlikehold er viktig for å unngå skadeutvikling og behov for større reparasjoner og utskiftinger.
Tradisjonelle materialer og metoder
Det skal benyttes tradisjonelle materialer og metoder som er naturlige i forhold til bygningens alder og konstruksjon. Moderne materialer og metoder har i mange tilfeller ført til utilsiktede skadevirkninger på eldre konstruksjoner. Ofte har produktene gitt for sterke og for tette sjikt i forhold til de gamle konstruksjonene. Konsekvensene har da vist seg i form av sprekkdannelser, avflaking, fuktopphoping m.v. Omfattende reparasjoner er ofte nødvendig etter en tid. De tradisjonelle vedlikeholdsprinsippene har fungert i mange hundre år, og deres egenskaper og oppførsel over tid er godt kjent. Generelt kan man si at de tradisjonelle produktene brytes ned gradvis, slik at aldringsprosessen er synlig og tydelig tilkjennegir når vedlikehold er nødvendig. Moderne produkter kan ofte ha et annet aldringsforløp, hvor tilsynelatende hele overflater kan skjule innenforliggende skader.
Opprettholdelse av de tradisjonelle vedlikeholdsmetodene kan betraktes som en integrert del av bygningens kulturhistoriske verdi. Ved å fortsatt benytte de tradisjonelle metodene opprettholdes kunnskap og ferdighet i gamle håndverksteknikker. Det er også en viktig ressurs med tanke på nåtidens miljøutfordringer; miljøvennlige produkter og metoder viser seg ofte å være gjenoppdagelse av eldre produkter og teknikker.
Noen produkter og metoder har i lang tid vært lite brukt, og kunnskap og erfaring må derfor etableres på nytt. Dette gjelder bl.a. bruk av kalkbaserte produkter.
Arbeidene må beskrives og evt. tegnes nøye, og utføres av håndverkere som er fortrolige med tradisjonelle teknikker. Det må dokumenteres hva som gjøres, både av hensyn til den historiske dokumentasjonen og for å kunne vinne erfaringer for fremtidige arbeider.
Tekniske anvisninger og konsulentbistand
Det finnes etterhvert tekniske anvisninger for vedlikehold av eldre bygninger som dekker de fleste aktuellle temaer. Slike er utgitt av Norges Byggforskningsinstitutt (Byggforskserien), Riksantikvaren (Riksantikvarens informasjon om kulturminner) og Fortidsminneforeningen. I tillegg finnes norsk og utenlandsk spesiallitteratur, f.eks. Gamle trehus (Universitetsforlaget 1992).
FBT/S har til hjelp for Forsvarets kulturminneforvaltning, utarbeidet «Håndbok for kulturminneforvaltning». Den inneholder direktiv, retningslinjer, samt en samling av informasjonsblader om antikvarisk vedlikehold. I tillegg formidles opplysninger om etater, firmaer, produkter m.v. Generelt skal håndboken legges til grunn for beskrivelse av vedlikeholdsog restaureringsarbeider.
For mange arbeider vil det være behov for særskilt konsulentbistand utover hva generelle anvisninger kan gi. NIKU – Norsk Institutt for kulturminneforskning, er opprettet for bl.a. å ivareta slike tjenester, foruten konserveringsarbeider. NBI – Norges Byggforskningsinstitutt, og SINTEF i Trondheim er også engasjert i tekniske bygningsvernspørsmål. Foruten ovennevnte, vil flere arkitektog rådgivende ingeniørkontorer ha erfaring med bygningsvern.