Region Nord-Norge
Utvalget av bygninger og restene etter Forsvarets virksomhet i Nord-Norge som er tatt med i Landsverneplanen dekker ikke alle fasene i den militære byggevirksomheten. Dette skyldes at regionen, bortsett fra Vardøhus festning , har en relativt kort militær historie, noe som har sammenheng både med militære trusselvurderinger og at allmenn verneplikt for de tre nordligste fylkene først ble innført i 1897. Som det fremgår av illustrasjonen nedenfor ligger 11 % av det samlede utvalget i landsverneplanen innenfor denne regionens grenser.
Andel verneverdige inventar fordelt på regioner
Arbeidet med dagens Vardøhus ble påbegynt i 1734. Festningen har trolig hatt to forgjengere fra middelalderen som begge markerte det dansknorske kongedømmets territorielle krav på området. Festningen er anlagt i stjerneform og gjenspeiler tidens forestilling om idealfestningen. Den har en i landsdelssammenheng enestående militær- og bygningshistorisk dybde og en høy grad av opprinnelighet.
Etter innføringen av allmenn verneplikt også for denne regionen ble det opprettet flere ekserserplasser. De første kretskompanier ble oppsatt i 1898. Kompaniene i Nordland og Troms hadde de første årene øvingsplasser på Setermoen, Rognan og i Mosjøen. Setermoen ble valgt hovedsakelig på grunn av at stedet lå ved et viktig veiknutepunkt langs innfartsveien fra Sverige. Ekserserplassen Skansen på Rognan var etterhvert lite tilfredsstillende og rundt 1910 ble den flyttet til Elvegårdsmoen nord for Narvik. Kompaniene ved Mosjøen øvde på forskjellige steder, men flyttet i tiden rundt første verdenskrig til Drevja nord for Mosjøen der forholdene lå bedre til rette for permanent virksomhet.
Også Marinen utvidet sin virksomhet nordover. Marinestasjonen Ramsundet ble under første verdenskrig anlagt som støttepunkt i nord. For å beskytte stasjonen og kontrollere Ofotfjorden (med den viktige innseilingen til Narvik, utskipningshavn for malm fra Ofotbanen) og Tjeldsundet, planla man to kystbatterier: Forholten på Ramstad og Ramnes. Batteriet på Ramnes ble ikke realisert før tyskerne bygget et batteri der under annen verdenskrig, mens det på Forholten ble reist et relativt enkelt anlegg. Begge batteriene er i dag lagt ned og er vernet som militærhistoriske landskap.
Nord-Norge var av flere årsaker viktig for den tyske okkupasjonsmakten. Malmtransporten over Ofotbanen var viktig for den tyske stålindustrien. Nord-Norge utgjorde en av frontene mot Sovjetunionen. Og ikke minst den lange kysten var viktig for å kontrollere skipstrafikken i Atlanterhavet. Det ble bygget en rekke kystbatterier med søsterbatteriene på Trondenes og Engeløya som de største. Batteriet på Trondenes står der fremdeles og er behandlet sammen med de nasjonale festningsverkene i St. meld. nr. 54 (1992–93). Søsterbatteriet, Batterie Dietl på Engeløya, er i dag et ruinlandskap. Det fantes også tunge kystfort i Øst-Finnmark som Kibergneset, men disse ble ødelagt i forbindelse med det russiske felttoget og tyskernes tilbaketrekking.
Nord-Norge – verneverdige inventar
Et stort veiprosjekt ble startet for å skape bedre forbindelse mellom landsdelene og det norske arbeidet med å forlenge jernbanen ble videreført. Samtidig ble det bygget store ammunisjonslagre, flyplasser, lasaretter og ikke minst store leirer for krigsfanger. En vesentlig del av byggearbeidet ble utført av serbiske og russiske krigsfanger, hvorav en stor andel mistet livet under arbeidet. Deler av dagens E6 kalles derfor fremdeles for «Blodveien».
På grunn av endret trusselbilde etter annen verdenskrig, ble den norske innsatsen i større grad konsentrert til Nord-Norge. Forsvaret overtok flere ekstyske anlegg og noen opprinnelig norske anlegg ble utvidet, men man startet etter hvert oppbyggingen av nye etablissement. Finansiering gjennom NATOs infrastrukturprogram sikret oppgradering av flyplassene i Bodø og Bardufoss. I forbindelse med utbyggingen av invasjonsforsvaret, ble Hærens etablissementer i indre Troms utvidet samtidig som det ble bygget nye både der og i Porsanger. Langs kysten faset man etter hvert ut de ekstyske anleggene og bygget mer hensiktsmessige kystfort. Denne utfasingen har pågått inntil nylig.
På grunn av regionens relativt korte militære historie og den sentrale rolle den har hatt i norsk militærhistorie i etterkrigstiden, utgjør bygg fra 1950- og 1960-årene hoveddelen av utvalget.
