Generelt er antikvariske myndigheter tilbakeholdende med å anbefale rekonstruksjoner eller restaureringer som krever store endringer. Slike inngrep kan ofte tendere mot historieforfalskning ved at de synes å beskrive et annet historisk forløp enn det som faktisk fant sted. Videre finnes det flere internasjonale avtaler som Norge har ratifisert og dermed er forpliktet av. Spesielt viktig er det såkalte Venezia-charteret, der det blant annet heter (artikkel 9) at hvis man ved restaurering av et historisk minnesmerke går ut over istandsettelse av det som foreligger, må tilføyelsene skille seg fra den arkitektoniske komposisjonen og ha en nåtidig karakter1).
Til tross for dette har antikvariske myndigheter ved flere anledninger akseptert rekonstruksjoner, når grunnlaget er basert på dokumentert kunnskap om det som var. Dette er ikke i pakt med Venezia-charteret, men inngrep hvor prosessen kan reverseres og man ikke mister kunnskap om det som har vært, kan forsvares når hensikten er å rette opp på tidligere feil og misforståelser basert på manglende kunnskaper. Ved endret funksjon kan inngrep være nødvendige, men igjen må det som har vært dokumenteres og prosessen må kunne reverseres. Inngrep som for alltid fjerner eller endrer bygningsdeler eller bygninger, vil derimot være umulig å akseptere. Heller ikke det å oppføre kopier av revne bygninger vil vanligvis kunne aksepteres, igjen under henvisning til artikkel 9 i Venezia-charteret.
1 I § 9 fremgår det, at nytt byggeri mot gammelt skal være i kontrast med hverandre.