Kongsvinger festning er et unikt anlegg. Festningen, dens historie, bygninger og omgivelser har en stor betydning både militærhistorisk, bygningshistorisk og i den nasjonale historie. Rikshistorisk har festningen fremstått som et suverent vern mot en fiende fra øst, hvilket da også avspeiler seg i at den aldri har vært angrepet eller beleiret under de mange feider og kriger mellom Danmark- Norge og Sverige. Den tyske okkupasjonen fra 1940–1945 er den eneste gangen utenlandske tropper har hatt festningen under sin kommando, men da var festningens rolle som forsvarsverk for lengst over. Vardefortet hadde overtatt denne rollen. Lokalhistorisk er festningens betydning meget stor fordi den og «Leiren» (Øvrebyen) dannet grunnlaget for den moderne Kongsvinger by. Kongsvinger festning inngår i St. melding 54 (1992–1993), Nasjonale Festningsverk. Meldingen slår fast at festningene er nasjonale kulturminner av uvurderlig betydning. De «har vært av betydning for norsk rikspolitisk historie, ved at de har vært knyttet til statsmaktens virke, og ved at de er knyttet til markante begivenheter i vår historie».
Festningen ble etablert i et område som utgjorde et knutepunkt for ferdselsårene mellom Norge og Sverige. Hovedveien fra Stockholm til Christiania gikk over Eda, Magnor og Vinger. Ferjestedet ved Tråstad var det eneste brukbare på flere mil opp og nedover elven. En militær kontroll av dette avsnittet av Glomma var derfor viktig for å kunne hindre en fiendtlig hærs fremrykning mot Christiania. Feidene på 1500- og 1600-tallet hadde understreket betydningen av dette. Et sterkt forsvar var i første omgang en skanse ved elven (Tråstad), deretter (da kanonene fikk økt rekkevidde) en skanse lengre oppe med større oversikt (Vinger) og senere en festning med bastioner og langtrekkende skyts. Da var forsvaret av Christiania sikret. Etableringen av Vardefortene i 1901–1903 var et nytt skritt i denne utviklingen.
Livet på og omkring festningen har siden 1682 da den var etablert, satt sitt preg på handel og kultur i distriktet. Handelsveien mellom øst og vest gikk over ferjestedet ved Trådstad og etablering av en festning betød økt omsetning for lokalebefolkningen, ikke minst for håndverkerne. Bygningsmessig betød det store festningsarbeidet at man gjennom ingeniøroffiserene fikk innblikk i samtidens militære byggekunst. Den var i utgangspunktet basert på sivil byggekunst, og da særlig barokkens idealer. Denne arkitekturen ble igjen overført til norsk tømmerhustradisjon, noe man kan se i «Øvrebyen ». Innen militær byggeskikk skjelnet man mellom anlegg som skulle fylle en oppgave i strid, byggverk med innbygget bombesikre hvelv, og de med sivil karakter (f. eks. kommandantboligen).
Denne siste typen ble i perioder med krigstrussel forsterket med tømmer og jord for å gjøre dem bombesikre. Bygningene ble i hovedsak oppført med lokale materialer, dvs. granitt- og gråstein kombinert med murverk. Bare kommandantboligen er oppført i bindingsverksteknikk med utmurte felter. Dette var en byggeteknikk som sjeldent forekom i Norge og som regel var knyttet til byggverk utført av sentrale myndigheter, særlig i Christiania.
Den kulturelle påvirkningskraften fra høyt utdannede offiserer (dannede personer som ifølge straffesakene mot dem kanskje ikke var fullt så dannede når de ble beruset), og den derav medfølgende selskapelighet i lokalsamfunnet, har hatt en betydning for distriktet som ikke må undervurderes. Med byggingen av ny kirke nedenfor festningen i 1697 etablerte man Kongs-vinger som en festningsby, om enn aldri så liten. Festningens drift og mannskap var hovednerven i det lille samfunnets eksistens, og da anlegget ble nedlagt som aktivt forsvarsverk i 1823 holdt lokalsamfunnet på å kollapse. Først da Kongsvinger fikk kjøpstadsrettigheter i 1854 begynte en ny og positiv utvikling. Det militære nærværet på festningen, med egen kommandant, har hatt en betydelig påvirkning for lokalsamfunnets ve og vel frem til i dag, med HV distrikt 04 som festningens foreløpig siste militære bemanning.
Hovedelementene innen kulturmiljøet
Kongsvinger festnings hovedelement er dens halvbastion- og tenaljeformete mur som er tilpasset terrenget og de festningsteoretiske forutsetningene for et slikt byggverk. Anlegget er i hovedsak tenaljeformet, med tilløp til regularitet gjennom utformningen av Prins Georgs bastion og Prinsessens bastion som halvbastioner. Mellom dem er det en rett kurtinemur, det eneste vollparti av denne typen på festningen. Opprinnelig var det 3 retrensjementer (ett mot nord, ett mot vest og ett mot syd), men disse var ikke tilfredsstillende i tilfelle angrep. Derfor ble det besluttet å gjøre dem om til en dekket vei. Den nye administrasjons- og kantinebygningen «Gyldenborg», oppført år 2000, er bygget hvor først det søndre retrensjement og senere Kommandantens hage lå. Foran hovedporten er det oppført et ravelin med kasematter for besetningen. Oppå ravelinet ligger Wedels batteri. Foran den dekkete vei på søndre, vestre og nordre side er det glaciser, mens terrengets naturlige form gjorde et glacis på østsiden overflødig.
Anlegget innenfor festningsmurene består i dag av 10 bygninger, med provianthuset som den eldste. Alle bygningene er oppført i mur, overveiende granitt- og naturstein, bortsett fra Kommandantboligen som er en panelkledt bindingsverksbygning. Den nye kaserne er den eneste som er oppført med overveiende bruk av teglstein. Taket ble endret fra halvvalm til saltak omkring år 1900. Kommandantens stall- og fæhus og Den gamle kaserne ble ombygget innvendig under den tyske okkupasjonen. Bygningsmassen representerer derfor festningen slik den stort sett så ut på 1940- tallet. Utenfor selve festningen, i den dekkete vei, har det gjennom årene stått forskjellige bygninger, men i dag er det bare ytre vakt, laboratoriet og krutthuset fra 1811 som er tilbake. Disse bygningene står i det ytre rimelig uforandret, men er innvendig ombygget slik at de kan tilfredsstille dagens krav til oppholds- og arbeidsrom. I den dekkete vei er det også to poterner (overdekkete underjordiske ganger) Disse fører til to brønner som skulle sikre vanntilførselen under beleiring.
Utsikt fra Kongens batteri mot Vingersjøen.
Tråstad skanse sett fra det syd-østre hjørne. Lysløypen ses tydelig tvers gjennom skansen.
I festningsmurene er det sortiporter som gjorde det mulig å slippe ut fra festningen hvis den ble overmannet, eller foreta utfall mot en fiende som var i den dekkete vei. Den i vest, Skjærporten i den dekkete vei, ble brukt som adkomst for hestekjøretøy til dette nivået av festningen, da adkomsten fra søndre retrensjement var for steil. Denne sortiporten var den eneste det var mulig å gjøre utfall fra. De øvrige er i Ravelinet, ved Lille Kruttårn og i muren under Prins Carls bastion.
Adkomsten til Vardefortet fra parkeringsplassen. Skjult i gresset mellom brystvernet og skogkanten ligger piggtrådsfeltet. Det anes så vidt ved porten.
To viktige skanser er «Tråstad skanse» oppført i 1658, og «Prestegårdsskansen», oppført som en redutt i 1718. Tråstad skanse hører til de eldste bevarte skansene i Norge og er et av de første anleggene ved Vinger. Prestegårdsskansen ble oppført under den store nordiske krig som en enkel jordskanse på østsiden av Glomma, men med stor betydning for forsvaret av ferjestedet og veien ovenfor og nedenfor skansen.
Utenfor den dekkete vei, men innenfor det som er festningsområdets avgrensning, ligger det fire skanser som alle er oppført i perioden 1810 – 1815. Den nærmeste, «Skjærskansen» (opprinnelig «Prinds Christian Augusts Batteri»), ligger rett utenfor den dekkete vei. Der ligger også en av de tre brønnene som forsynte festningen med vann. De øvrige skansene «Se til høyre», «Norske løve» og «Prins Federik» ligger syd og nord for Skjærskansen.
Den venstre av de to kanonstillinger på Vardefortet sett mot sydvest. Uten skogen i bakgunnen ville man kunne se vestover langs Glomma.
