Hvelvet gjennomgang mot kasematt nr.1. Foto: Jiri Havran
Inventaropplysninger
Inventarnavn
Kasematt 2, Huths batteri/Enveloppen III
Inventarnummer
1052
Byggeår
1777
Opprinnelig bruk
Forlegningsrom
Nåværende bruk
Kaldlager
Vernestatus
Fredet
Verneomfang
Hele kasematten
Vernebegrunnelse
Del av 1052
Eksteriør
Bygningsdel
Beskrivelse
Bæresystem
Forlegningskasematt med teglmurt hvelv Frontvegg av bruddstein i kalkmørtel. Inngangsdør med vindu over, forbindelse i sideveggene til kasematt nr. 1 og 3. Ildsted i veggen mot kasematt nr. 1. Som de andre hvelvingene avdekket med kultstein i kalkbruk opp til samme nivå som hvelvets sluttsten. Ovenpå avdekningen ligger det et sekundært, tynt lag betong og et 2 cm tykt lag asfalt med jord over.
Vegger
Christian VIIs kronede monogram og årstallet 1777 over inngangen
Annet
RAk/94-1641
Publisert: torsdag 8. oktober 2015 Sist endret: mandag 19. desember 2022
1776 - 1777
I Enveloppen III ble det bygd tre hvelvinger: to forlegningskasematter og ett kruttmagasin. I forslaget som ligger til grunn var det anført: «På hele den 600 skritt lange strekning av indre Enveloppe fins ingen våpenplass og ingen annen corps de garde enn vakthuset ved Ravelinporten. Det er derfor nødvendig at det i den utspringende vinkel mot Donjon [Enveloppen III], som ligger omtrent på midten av strekningen, blir bygd to krenellerte hvelvinger og et kruttmagasin. Ovenpå disse hvelvede kasemattene kan det bli innrettet et batteri for 3 à 4 kanoner.» (Widerberg 1963: 196) Dette skulle bli kjent som Huths batteri, men selve fortifikasjonen går tilbake til 1709 (jfr. 1052)
1783
Det ble oppført et skur til beskyttelse av hvelvingene. Skuret tjente samtidig som kornloft. (Widerberg 1963: 196)
1813
I begynnelsen av 1813 ble den store skurbygningen ødelagt i en storm. Festningsingeniøren Schnitler fremhevet nå sterkt at en slik skurbygning er meget farlig for en festning som ligger så nær grensen – den kunne bli utsatt for et plutselig overfall, en surprise, og batteriene ville da ikke kunne tas i bruk umiddelbart pga. skurbygningene. Heller enn å bygge skurbygningen opp igjen foreslo Schnitler å dekke hvelvingene med bjerkenever. Schnitlers forslag ble approbert og arbeidet utført sommeren 1813. (Widerberg 1963: 192)
1842
De to store hvelvingene var i bruk for artilleriet. I den ene – ukjent hvilken – var det en innmurt kobberkjele. Over hvelvingene var det igjen bygget et skurtak. (Statens eiendommer)
1902
Skurtaket over hvelvingene fjernet. Muroverflaten ble avjevnet med betong og dekket med et 2 cm tykt asfaltlag. Ovenpå dette ble det anordnet infanteribrystvern av torv og jord og lagt en travers ved vestre ende. De to store hvelvingene ble innredet til mannskapsrom med sengeplass for hhv 34 og 24 mann – antagelig var det hvelving nr. 2 som hadde lavest kapasitet, i og med at denne har mindre fri veggflate. (Widerberg 1963: 264)
